Hele mitt liv har jeg vel egentlig tenkt at jeg ikke akkurat har vært den vakreste jenten i klassen. Tviler på at det er så mange jenter som tenker at de er det. Likevel prøver vi vel alle å være det....Det vil si, skal prøve å gå tilbake til meg nå, jeg har siden ungdomsskolen prøvd å se penere ut enn jeg er. Sminket meg, brukt linser, prøvd å gått med litt matchy klær.
Men så skjedde det noe. Jeg reiste til Brasil, og fra dag en fikk jeg høre hvor vakker jeg var. Av venner, av gutter, av folk på gata, av gamle koner, av barna...av alle. Og i et halvt år var jeg virkelig den vakreste jenta i gata. I alle fall i andres øyne. På grunn av det blonde håret og de blåe øynene mine selvfølgelig. I et halvt år kunne jeg ikke gå ut på gata uten at de fleste gutter og menn snudde seg og sendte lange blikk etter meg. Jeg kunne ikke gå på et utested uten at noen ba om å få kysse meg. Det gikk sjelden en dag uten at en forbipasserende eller en vennine fortalte meg at jeg var bonita, linda eller gostosa...americana, beatiful...
Jeg vurderte å farge håret og bruke brune kontaktlinser. Det hadde vært så utrolig morsomt å sett uttrykket til mine brasilianske venner da ;)
Jeg begynte å tenke, hvorfor i alle dager strever vi jenter med å se bra ut alltid? Hvem har sagt at det er gøy å være vakker. Det eneste det resulterer i er at du knuser hjertene til de fleste av dine guttevenner. Ikke fordi de ble forelsket i deg, ikke fordi alle de fremmede som sendte meg lange blikk akkurat likte meg, men fordi de likte håret og øynene mine. Som ikke har noe med meg å gjøre at all!
Selv om jeg på mange måter hatet det, fortsatte jeg å gå med linser og maskara. Når kamerater kom på uventa besøk i leiligheten og jeg hadde nydusja ugredd hår, briller og ingen sminke på, hatet jeg det. Følte meg utrulig stygg.
Helt til noe skjedde... Vi hadde noen venner fra en konservativ pinsemenighet. Vi møtte en dame på busstasjonen fra denne menigheten. Hun evangeliserte. Hun fortalte oss hvordan bibelen forteller at vi jenter ikke skal smykke oss med gull og diamenter, men med den hellige ånd. Selv bruker de ikke sminke, armbånd eller smykker. De går alltid i skjørt til knærne og t-skjorter. For min del går de litt for langt, men de satte fingeren på et svakt punkt. Hvorfor kunne jeg ikke vise meg selv med briller uten sminke uten å tenke at jeg var utrolig stygg. Hvorfor må jeg bruke tid og penger på å se pen ut, når jeg hatet at all oppmerksomheten pga utseendet uansett? Det er jo innsida som teller? Dessuten er bibelen nokså klar på saken. Vær ikke bekymret for klær på kroppen. Gud er på hjertet, ikke på det ytre. osv..
Så i et halvt år nå, har jeg droppet sminken og linsene og tatt de fram i bare spesielle anledninger. Jeg har følt meg stygg ja...men samtidig er det litt befriende...
men det er en liten kamp å kjempe, og så mange ganger skulle en ønske at en bare var en gutt...
det irriterer meg at jeg må tenke på det...det irriterer meg at jeg lar det går utover det at jeg faktisk begynner å dømme andre, være misunte på de som er pene, når jeg vet at hvis jeg bare hadde sminkt meg og tatt på linsene, hadde jeg ikke sett så verst ut jeg heller...at jeg nesten ser på det som en synd å pynte meg, for det er det ikke!
Likevel er jeg litt stolt over å ha klart å ikke bry meg så mye i et halvt år. Jeg har bevist at jeg ikke er avhengig, at det ikke har kontroll over meg, at jeg kan ta av masken. Men jeg kjenner at jeg har litt lyst å ta den på igjen. fordi jeg tror ikke at mascara og linser er en farlig maske å gå med, det er bare snakk om å gjøre hverdagen litt bedre for de som ser meg, er jo mye gøyere å se på noe fint ;)
hmm...det er rare greier...men om jeg nå klarer å gidde å stå opp tidligere for å sminke meg....det tviler jeg egentlig sterkt på..så vi får se ;)
mandag, oktober 30, 2006
mandag, oktober 23, 2006
salmo 139 - salmene 139 (les den!)
Senhor, tu me sondas, e me conheces.
2
Tu conheces o meu sentar e o meu levantar; de longe entendes o meu pensamento.
3
Esquadrinhas o meu andar, e o meu deitar, e conheces todos os meus caminhos.
4
Sem que haja uma palavra na minha língua, eis que, ó Senhor, tudo conheces.
5
Tu me cercaste em volta, e puseste sobre mim a tua mão.
6
Tal conhecimento é maravilhoso demais para mim; elevado é, não o posso atingir.
7
Para onde me irei do teu Espírito, ou para onde fugirei da tua presença?
8
Se subir ao céu, tu aí estás; se fizer no Seol a minha cama, eis que tu ali estás também.
9
Se tomar as asas da alva, se habitar nas extremidades do mar,
10
ainda ali a tua mão me guiará e a tua destra me susterá.
11
Se eu disser: Ocultem-me as trevas; torne-se em noite a luz que me circunda;
12
nem ainda as trevas são escuras para ti, mas a noite resplandece como o dia; as trevas e a luz são para ti a mesma coisa.
13
Pois tu formaste os meus rins; entreteceste-me no ventre de minha mãe.
14
Eu te louvarei, porque de um modo tão admirável e maravilhoso fui formado; maravilhosas são as tuas obras, e a minha alma o sabe muito bem.
15
Os meus ossos não te foram encobertos, quando no oculto fui formado, e esmeradamente tecido nas profundezas da terra.
16
Os teus olhos viram a minha substância ainda informe, e no teu livro foram escritos os dias, sim, todos os dias que foram ordenados para mim, quando ainda não havia nem um deles.
17
E quão preciosos me são, ó Deus, os teus pensamentos! Quão grande é a soma deles!
18
Se eu os contasse, seriam mais numerosos do que a areia; quando acordo ainda estou contigo.
19
Oxalá que matasses o perverso, ó Deus, e que os homens sanguinários se apartassem de mim,
20
homens que se rebelam contra ti, e contra ti se levantam para o mal.
21
Não odeio eu, ó Senhor, aqueles que te odeiam? e não me aflijo por causa dos que se levantam contra ti?
22
Odeio-os com ódio completo; tenho-os por inimigos.
23
Sonda-me, ó Deus, e conhece o meu coração; prova-me, e conhece os meus pensamentos;
24
vê se há em mim algum caminho perverso, e guia-me pelo caminho eterno.
Esse salmo aqui e tao lindo!
Podemos achar que somos pequenos..sem valor..sem sentido.
Sabemos tambem que Deus e tao grande, tao bom
Mesmo assim...Ele nos cuida
Ele nos conhece
Ele nunca deixa a gente sosinha!
Podia nos deixar
Podia nos dar o que nos na verdade merecemos
mas nos deu seu amor, sua graca
desceu, sofreu
E nunca podemos nos esconder...porque Ele ja sabe tudo!
sabe quem nos somos
que nos pensamos
que nos queremos
onde nos estamos
Ele ate sabe porque nos somos
Mesmo assim....e nos que achamos que Ele esta escolhando as vezes
Que nos nao vemos Ele, como que nos queremos
e nos comecamos fazer coisas no nosso jeito
Senhor...muito obrigada, pq tu nos conhece, cuida e ama demais...nos ajuda entender isso...nos ajuda te seguir!
2
Tu conheces o meu sentar e o meu levantar; de longe entendes o meu pensamento.
3
Esquadrinhas o meu andar, e o meu deitar, e conheces todos os meus caminhos.
4
Sem que haja uma palavra na minha língua, eis que, ó Senhor, tudo conheces.
5
Tu me cercaste em volta, e puseste sobre mim a tua mão.
6
Tal conhecimento é maravilhoso demais para mim; elevado é, não o posso atingir.
7
Para onde me irei do teu Espírito, ou para onde fugirei da tua presença?
8
Se subir ao céu, tu aí estás; se fizer no Seol a minha cama, eis que tu ali estás também.
9
Se tomar as asas da alva, se habitar nas extremidades do mar,
10
ainda ali a tua mão me guiará e a tua destra me susterá.
11
Se eu disser: Ocultem-me as trevas; torne-se em noite a luz que me circunda;
12
nem ainda as trevas são escuras para ti, mas a noite resplandece como o dia; as trevas e a luz são para ti a mesma coisa.
13
Pois tu formaste os meus rins; entreteceste-me no ventre de minha mãe.
14
Eu te louvarei, porque de um modo tão admirável e maravilhoso fui formado; maravilhosas são as tuas obras, e a minha alma o sabe muito bem.
15
Os meus ossos não te foram encobertos, quando no oculto fui formado, e esmeradamente tecido nas profundezas da terra.
16
Os teus olhos viram a minha substância ainda informe, e no teu livro foram escritos os dias, sim, todos os dias que foram ordenados para mim, quando ainda não havia nem um deles.
17
E quão preciosos me são, ó Deus, os teus pensamentos! Quão grande é a soma deles!
18
Se eu os contasse, seriam mais numerosos do que a areia; quando acordo ainda estou contigo.
19
Oxalá que matasses o perverso, ó Deus, e que os homens sanguinários se apartassem de mim,
20
homens que se rebelam contra ti, e contra ti se levantam para o mal.
21
Não odeio eu, ó Senhor, aqueles que te odeiam? e não me aflijo por causa dos que se levantam contra ti?
22
Odeio-os com ódio completo; tenho-os por inimigos.
23
Sonda-me, ó Deus, e conhece o meu coração; prova-me, e conhece os meus pensamentos;
24
vê se há em mim algum caminho perverso, e guia-me pelo caminho eterno.
Esse salmo aqui e tao lindo!
Podemos achar que somos pequenos..sem valor..sem sentido.
Sabemos tambem que Deus e tao grande, tao bom
Mesmo assim...Ele nos cuida
Ele nos conhece
Ele nunca deixa a gente sosinha!
Podia nos deixar
Podia nos dar o que nos na verdade merecemos
mas nos deu seu amor, sua graca
desceu, sofreu
E nunca podemos nos esconder...porque Ele ja sabe tudo!
sabe quem nos somos
que nos pensamos
que nos queremos
onde nos estamos
Ele ate sabe porque nos somos
Mesmo assim....e nos que achamos que Ele esta escolhando as vezes
Que nos nao vemos Ele, como que nos queremos
e nos comecamos fazer coisas no nosso jeito
Senhor...muito obrigada, pq tu nos conhece, cuida e ama demais...nos ajuda entender isso...nos ajuda te seguir!
mandag, oktober 16, 2006
til deg med et hjerte
(et lite referat fra talen på lørdag på impact)
Hvert tredje sekund dør et barn av AIDS eller ekstrem fattigdom. 20% av verdens befolkning lever under 7 kr til dagen. Du skal ikke lenger enn rett over vårt egen landegrense for å finne stor nød og fattigdom, f. eks. i Russland. Som kristne har vi et oppdrag om å elske våre neste som oss selv. Hvem er vår neste? For Jesus var den neste vanlige mennesker, men også i stor grad syke og fattige mennesker.
3.mos. 30 sier at
All tiende i landet, både av grøden på marken og av frukten på trærne, hører Herren til. Den er viet til Herren.
Det vil si at 10 % av det vi tjener allerede hører Gud til, og det blir dermed helt naturlig å gi disse pengene tilbake til Ham. Det tror jeg bl.a. kan være med å gi penger til de fattige. Jesus sier:
'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.' Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?' Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.' Matt 25,34
Hvis du kjenner at Gud taler til deg gjennom dette, bør du begynne å gjøre noe med det i dag! Det finnes utallige måter å hjelpe på. Det kan være å gi penger. Hvis du tenker at det har du ikke råd til, skal du huske at Gud hadde ikke bedt deg gi en tiende hvis Han visste at du ikke hadde råd til det. Gud forteller oss at vi ikke trenger å bekymre oss for mat, klær og hus, men søke hans rike først, så skal vi få dette i tillegg. Vi har en skatt i himmelen som er større enn penger, derfor er det også lettere for oss kristne å gi.
Du kan bli fadder! Da betaler du 175 kr måneden for å hjelpe et barn til skolegang og et bedre liv i Brasil, Kina, Ecuador, Bolivia eller Filippinene. Kontakt meg hvis du vil det, så kan jeg verve deg.
Du kan be for de fattige!
Du kan besøke www.one.org
Du kan starte et eller annet gøy der du samler inn penger (høstmessa, basar, selge hjemmelagde kjeks på dørene, filmfestival, fotballturnering, sponset maratonsløp, eller sprint..)
Poenget er at vi har et ansvar å gjøre noe! Du vet hva som passer best for deg å gjøre, det viktigste er at noe bli gjordt!!
Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg? 1,john 3,17
Hvert tredje sekund dør et barn av AIDS eller ekstrem fattigdom. 20% av verdens befolkning lever under 7 kr til dagen. Du skal ikke lenger enn rett over vårt egen landegrense for å finne stor nød og fattigdom, f. eks. i Russland. Som kristne har vi et oppdrag om å elske våre neste som oss selv. Hvem er vår neste? For Jesus var den neste vanlige mennesker, men også i stor grad syke og fattige mennesker.
3.mos. 30 sier at
All tiende i landet, både av grøden på marken og av frukten på trærne, hører Herren til. Den er viet til Herren.
Det vil si at 10 % av det vi tjener allerede hører Gud til, og det blir dermed helt naturlig å gi disse pengene tilbake til Ham. Det tror jeg bl.a. kan være med å gi penger til de fattige. Jesus sier:
'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.' Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?' Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.' Matt 25,34
Hvis du kjenner at Gud taler til deg gjennom dette, bør du begynne å gjøre noe med det i dag! Det finnes utallige måter å hjelpe på. Det kan være å gi penger. Hvis du tenker at det har du ikke råd til, skal du huske at Gud hadde ikke bedt deg gi en tiende hvis Han visste at du ikke hadde råd til det. Gud forteller oss at vi ikke trenger å bekymre oss for mat, klær og hus, men søke hans rike først, så skal vi få dette i tillegg. Vi har en skatt i himmelen som er større enn penger, derfor er det også lettere for oss kristne å gi.
Du kan bli fadder! Da betaler du 175 kr måneden for å hjelpe et barn til skolegang og et bedre liv i Brasil, Kina, Ecuador, Bolivia eller Filippinene. Kontakt meg hvis du vil det, så kan jeg verve deg.
Du kan be for de fattige!
Du kan besøke www.one.org
Du kan starte et eller annet gøy der du samler inn penger (høstmessa, basar, selge hjemmelagde kjeks på dørene, filmfestival, fotballturnering, sponset maratonsløp, eller sprint..)
Poenget er at vi har et ansvar å gjøre noe! Du vet hva som passer best for deg å gjøre, det viktigste er at noe bli gjordt!!
Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg? 1,john 3,17
torsdag, oktober 12, 2006
høsten
Kjenner at jeg har gåsehud langt nedover ryggen og armene, lårene mine er dekket av et kaldt belleg. Jeg sitter tett klistret inntil panelovnen som er skrudd opp på full styrke, med en plagsom dårlig samvittighet for at jeg nå øker klimautslippene og gjør livet vanskeligere å leve for barnebarna mine (hvis de i det hele tatt har en jord å leve på, slik som vi ødelegger jorda) samtidig vet jeg at hvis far hadde sett meg nå, hadde han sagt noe slikt som, sånn går det når du alltid sitter med skjerfer og tre gensrer på deg når gradestokken heller opp mot 26 grader fordi du fryser slik. Du må venne deg til å fryse litt....Lett for han å si som ikke er en kaldblodig pyse som har tilbringt den siste vinteren i Brasil og frøset seg igjennom en rekordvarm sommer (som han for øvrig har tilbringt ute på det store, kalde nordsjøhav.
Men samtidig kjenner jeg at det kribler i magen! Jeg gleder meg til vinteren. Jeg elsker høsten. Jeg elsker vinden som får trærne til å veie, bladene til å svirvle opp i lufta og sjampolukta fra det nyvaskete håret mitt leke meg i nasen. Jeg elsker at det er mørkt ute. At det er kaldt. Luften, den gode, kalde, klare, mørke luften. Stjernene. Månen. Fuglene som er på vei til varmere strøk (lurer på om det er farlig å haike med dem?) nei, det ble feil. Jeg vil jo ikke til varmere strøk. Jeg elsker jo dette! Gode kalde vinter-Norge.
....men fyttig grisen som jeg savner Brasil
brasileiros: estou falando q eu to com muito frio, mas tb to amando o frio, o autono aqui, o ar claro, o vendo, tudo! to esperando o inverno com muito allegria!
...mas tb, nossa...como q eu to com saudade do Brasil!!
Men samtidig kjenner jeg at det kribler i magen! Jeg gleder meg til vinteren. Jeg elsker høsten. Jeg elsker vinden som får trærne til å veie, bladene til å svirvle opp i lufta og sjampolukta fra det nyvaskete håret mitt leke meg i nasen. Jeg elsker at det er mørkt ute. At det er kaldt. Luften, den gode, kalde, klare, mørke luften. Stjernene. Månen. Fuglene som er på vei til varmere strøk (lurer på om det er farlig å haike med dem?) nei, det ble feil. Jeg vil jo ikke til varmere strøk. Jeg elsker jo dette! Gode kalde vinter-Norge.
....men fyttig grisen som jeg savner Brasil
brasileiros: estou falando q eu to com muito frio, mas tb to amando o frio, o autono aqui, o ar claro, o vendo, tudo! to esperando o inverno com muito allegria!
...mas tb, nossa...como q eu to com saudade do Brasil!!
mandag, oktober 09, 2006
hvor lenge vil jeg vokse?
obrigada senhor, pq tu estava comigo nesse fim de semana tb...
Det er noe veldig spesielt med 9-13 åringer. I hele helgen har jeg prøvd å proppet inn i dem at det gjelder ikke å være kul i denne verden, det gjelder å bøye seg ned å være en tjener, slik som Jesus. Likevel tviler jeg på at mine andakter kan gjøre noe med at det alltid vil være en jentegjeng som skal være de kuleste, som alle de andre gjerne vil henge med, som guttene elsker å gi klemmer til å bryte fløyloven og springe inn til de om natta. Det vil alltid være et par pene jenter, med sminke og miniskjørt og et lager med til dels frekke, morsomme kommentarer som gjør dem til leirens kuleste.
Det er så rart å se på...for jeg vet at jeg var akkurat lik selv. Jeg husker gjengene, kranglene, baksnakkingen, umuligheten med å være på en leir uten at noen måtte bytte rom fordi de ble uvenner...osv..osv...
Men heldigvis er det en periode i livet som passerer, det har den i alle fall gjordt for meg...og mens det i den tiden var et mål som stod for øynene for mange av oss, ser jeg nå tilbake på det hele som utrolig teit. Alt jeg gjorde for å prøve å være kul, synes jeg nå bare er teit, og det er jeg sikkert på at læreren min, mor og far og andre voksne synes også. Kanskje til og med litt søtt...
Jeg har vokst. Føler meg gammel når dagens barn ikke har hørt om spice girls og føler meg selv fullvoksen. Men jeg er bare 10 år eldre enn dem. Lurer på hva de eldre tenker om mine idealistiske tanker? Rister de på hodet og ler litt av meg, og tenker med seg selv, jaja, hun vokser det nok av seg hun også.
Håper vel egentlig at det er litt sånn..at 30 år med livserfaring vil bety mye, mye mer enn de 10 ungdomsåra mine, selv om disse årene vel er de årene vi vokser mest på, så håper jeg at jeg alltid vil lære, alltid vil vokse, og alltid komme nærmere Gud.
Og at jeg om 10 år kan se tilbake med et like stort framskritt i mitt liv og min tro som har skjedd de siste 10 åra...
og nei...20-års talen kommer ikke før til jul...
Det er noe veldig spesielt med 9-13 åringer. I hele helgen har jeg prøvd å proppet inn i dem at det gjelder ikke å være kul i denne verden, det gjelder å bøye seg ned å være en tjener, slik som Jesus. Likevel tviler jeg på at mine andakter kan gjøre noe med at det alltid vil være en jentegjeng som skal være de kuleste, som alle de andre gjerne vil henge med, som guttene elsker å gi klemmer til å bryte fløyloven og springe inn til de om natta. Det vil alltid være et par pene jenter, med sminke og miniskjørt og et lager med til dels frekke, morsomme kommentarer som gjør dem til leirens kuleste.
Det er så rart å se på...for jeg vet at jeg var akkurat lik selv. Jeg husker gjengene, kranglene, baksnakkingen, umuligheten med å være på en leir uten at noen måtte bytte rom fordi de ble uvenner...osv..osv...
Men heldigvis er det en periode i livet som passerer, det har den i alle fall gjordt for meg...og mens det i den tiden var et mål som stod for øynene for mange av oss, ser jeg nå tilbake på det hele som utrolig teit. Alt jeg gjorde for å prøve å være kul, synes jeg nå bare er teit, og det er jeg sikkert på at læreren min, mor og far og andre voksne synes også. Kanskje til og med litt søtt...
Jeg har vokst. Føler meg gammel når dagens barn ikke har hørt om spice girls og føler meg selv fullvoksen. Men jeg er bare 10 år eldre enn dem. Lurer på hva de eldre tenker om mine idealistiske tanker? Rister de på hodet og ler litt av meg, og tenker med seg selv, jaja, hun vokser det nok av seg hun også.
Håper vel egentlig at det er litt sånn..at 30 år med livserfaring vil bety mye, mye mer enn de 10 ungdomsåra mine, selv om disse årene vel er de årene vi vokser mest på, så håper jeg at jeg alltid vil lære, alltid vil vokse, og alltid komme nærmere Gud.
Og at jeg om 10 år kan se tilbake med et like stort framskritt i mitt liv og min tro som har skjedd de siste 10 åra...
og nei...20-års talen kommer ikke før til jul...
torsdag, oktober 05, 2006
por vcs brasileiros...pra tu, Deus
to vazia
e cheia
cheia demais
nao consigo pensar
tantas coisas
sai
na chuva
tava chuvendo
tava frio
tava lindo
é lindo
o mundo e lindo
minha vida e linda
linda, linda, linda
é um nome aqui, Linda
duma amiga
faz tempo q eu nao vi ela
pessoas
e isso ne...
e por isso...
q to trabalhando
q vou pregar
pra as pessoas
conhecer tu
sai na chuva
agua
o ceu azul
a agua...quase preta
sai nas pedras
sete pedras
pulei, pulei, a terceira falta
ou falta nao.. so q e bem pequeno
medo
pulei!! deu!!
sorri
to la agora
no meio da lagua
montanious
silencio
nenhuma casa
nenhuma pessoa
so eu
e tu
tao lindo
tao maravilhoso
tao forte
tu!
la no ceu
mas desceu
sofreu
so pra mim
ajoelhei
adorei
louvei
to louvando
mas tambem gritando
com braiva
falou sim...mas fala mais
tudo q tu fez
tudo q tu esta fazendo
tudo q tu vai fazer
confio em te
tenho que sim
mesmo que nao sei se e verdade
e verdade que tu es grande
mas que eu confio...nao sei..
me ajuda
søndag, oktober 01, 2006
Har vært på Global Leadership seminarer i imikirken på fredag og lørdag. Det var sykt bra! Blant annet ble det sagt at du må lære deg hva som fyller tanken din og hva som tapper deg. Og det gikk opp for meg at det å skrive fyller meg, og akkurat det har jeg ikke fått gjort på et år, og ja...du forstår kanskje tegninga?
Fysiterapauten min sier forresten og at jeg er stiv i nakken, unaturlig mye stiv i hele nakken/skuldrene, til å være så ung, og jeg må passe på når jeg blir anspent der. Akkurat nå kjenner jeg det knytter seg skikkelig, etter at jeg så vidt har begynt på en uke som, (selv om jeg tar den med knusende ro) vet jeg kommer til å bli en av de travleste på lenge. Og mitt oppi dette føler jeg ganske klart at Gud kaller meg til å slutte å tro jeg er noe, og sette av en hellig hviledag i uka, akkurat slik han har skapt meg til.
Så ja...mer om det Gud har vist meg i det siste kommer, men nå tror jeg jeg skal høre på fysioen min og Gud, o laxe litt... evt. trene...evt. be...
God bless
Fysiterapauten min sier forresten og at jeg er stiv i nakken, unaturlig mye stiv i hele nakken/skuldrene, til å være så ung, og jeg må passe på når jeg blir anspent der. Akkurat nå kjenner jeg det knytter seg skikkelig, etter at jeg så vidt har begynt på en uke som, (selv om jeg tar den med knusende ro) vet jeg kommer til å bli en av de travleste på lenge. Og mitt oppi dette føler jeg ganske klart at Gud kaller meg til å slutte å tro jeg er noe, og sette av en hellig hviledag i uka, akkurat slik han har skapt meg til.
Så ja...mer om det Gud har vist meg i det siste kommer, men nå tror jeg jeg skal høre på fysioen min og Gud, o laxe litt... evt. trene...evt. be...
God bless
mandag, september 25, 2006
tilbake...
Jeg er sånn halveis tilbake i bloggverdenen igjen...etter en pause på godt og vel et år....Er litt redd for at jeg har mistet skriveevnen min. Tankene og ideene mine som tidligere måtte få et uttrykk, et uttrykk som ofte ble på bloggen, har det siste året i verste fall forsvunnet, i beste fall fått bedre uttrykksformer gjennom samtaler og taler.... Grunnen til at jeg har vært så lenge vekke, er som dere kanskje vet problemer med hendene mine, som verker når jeg skriver og bruker pc.
I vår var det så ille at bare det å skrive et passord tok knekken på meg, og legen ga meg lite eller ingenting håp, utenom at tro da kan flytte fjell. Og som en kristen er vel dette noe jeg må tro på, selv om jeg en stund hadde et ganske håpløst syn på mine henders karriere. Men fjell kan flyttes, og om det ikke har skjedd av min tro, så har jeg funnet en spesiell fysioterapaut som har knukket nakken min opp og gitt meg noen øvelser, så nå trener jeg hender, skuldre og nakke så og si hver dag, og selv om jeg ennå ikke er helt frisk, er jeg på alle måter mye bedre. Så jeg skal prøve meg litt frem og se hvor mye blogging det kan bli fremover....
Har ellers kommet hjem fra Brasil, i allefall i fysisk forstand, og tilbringt et halvt år hjemme i Norge, noe jeg synes er usannsynlig rart og tenke på. Hjertet mitt er nok ennå litt i Brasil, men det dunker ikke like ukontrollert nå som det gjorde i sommer hvis jeg plutselig en sjelden gang møter en brasilianer i Norge... Jobber nå som tid for Gud arbeider (barne og ungdomsarbeider) i Baptistkirken på Ålgård og studerer KRL på misjonshøyskolen i Stavanger.
og har enda mye kontakt med Brasil...så kanskje det blir litt portugisisk innimellom :D
I vår var det så ille at bare det å skrive et passord tok knekken på meg, og legen ga meg lite eller ingenting håp, utenom at tro da kan flytte fjell. Og som en kristen er vel dette noe jeg må tro på, selv om jeg en stund hadde et ganske håpløst syn på mine henders karriere. Men fjell kan flyttes, og om det ikke har skjedd av min tro, så har jeg funnet en spesiell fysioterapaut som har knukket nakken min opp og gitt meg noen øvelser, så nå trener jeg hender, skuldre og nakke så og si hver dag, og selv om jeg ennå ikke er helt frisk, er jeg på alle måter mye bedre. Så jeg skal prøve meg litt frem og se hvor mye blogging det kan bli fremover....
Har ellers kommet hjem fra Brasil, i allefall i fysisk forstand, og tilbringt et halvt år hjemme i Norge, noe jeg synes er usannsynlig rart og tenke på. Hjertet mitt er nok ennå litt i Brasil, men det dunker ikke like ukontrollert nå som det gjorde i sommer hvis jeg plutselig en sjelden gang møter en brasilianer i Norge... Jobber nå som tid for Gud arbeider (barne og ungdomsarbeider) i Baptistkirken på Ålgård og studerer KRL på misjonshøyskolen i Stavanger.
og har enda mye kontakt med Brasil...så kanskje det blir litt portugisisk innimellom :D
tilbake...
Jeg er sånn halveis tilbake i bloggverdenen igjen...etter en pause på godt og vel et år....Er litt redd for at jeg har mistet skriveevnen min. Tankene og ideene mine som tidligere måtte få et uttrykk, et uttrykk som ofte ble på bloggen, har det siste året i verste fall forsvunnet, i beste fall fått bedre uttrykksformer gjennom samtaler og taler.... Grunnen til at jeg har vært så lenge vekke, er som dere kanskje vet problemer med hendene mine, som verker når jeg skriver og bruker pc.
I vår var det så ille at bare det å skrive et passord tok knekken på meg, og legen ga meg lite eller ingenting håp, utenom at tro da kan flytte fjell. Og som en kristen er vel dette noe jeg må tro på, selv om jeg en stund hadde et ganske håpløst syn på mine henders karriere. Men fjell kan flyttes, og om det ikke har skjedd av min tro, så har jeg funnet en spesiell fysioterapaut som har knukket nakken min opp og gitt meg noen øvelser, så nå trener jeg hender, skuldre og nakke så og si hver dag, og selv om jeg ennå ikke er helt frisk, er jeg på alle måter mye bedre. Så jeg skal prøve meg litt frem og se hvor mye blogging det kan bli fremover....
Har ellers kommet hjem fra Brasil, i allefall i fysisk forstand, og tilbringt et halvt år hjemme i Norge, noe jeg synes er usannsynlig rart og tenke på. Hjertet mitt er nok ennå litt i Brasil, men det dunker ikke like ukontrollert nå som det gjorde i sommer hvis jeg plutselig en sjelden gang møter en brasilianer i Norge... Jobber nå som tid for Gud arbeider (barne og ungdomsarbeider) i Baptistkirken på Ålgård og studerer KRL på misjonshøyskolen i Stavanger.
og har enda mye kontakt med Brasil...så kanskje det blir litt portugisisk innimellom :D
I vår var det så ille at bare det å skrive et passord tok knekken på meg, og legen ga meg lite eller ingenting håp, utenom at tro da kan flytte fjell. Og som en kristen er vel dette noe jeg må tro på, selv om jeg en stund hadde et ganske håpløst syn på mine henders karriere. Men fjell kan flyttes, og om det ikke har skjedd av min tro, så har jeg funnet en spesiell fysioterapaut som har knukket nakken min opp og gitt meg noen øvelser, så nå trener jeg hender, skuldre og nakke så og si hver dag, og selv om jeg ennå ikke er helt frisk, er jeg på alle måter mye bedre. Så jeg skal prøve meg litt frem og se hvor mye blogging det kan bli fremover....
Har ellers kommet hjem fra Brasil, i allefall i fysisk forstand, og tilbringt et halvt år hjemme i Norge, noe jeg synes er usannsynlig rart og tenke på. Hjertet mitt er nok ennå litt i Brasil, men det dunker ikke like ukontrollert nå som det gjorde i sommer hvis jeg plutselig en sjelden gang møter en brasilianer i Norge... Jobber nå som tid for Gud arbeider (barne og ungdomsarbeider) i Baptistkirken på Ålgård og studerer KRL på misjonshøyskolen i Stavanger.
og har enda mye kontakt med Brasil...så kanskje det blir litt portugisisk innimellom :D
søndag, september 10, 2006
den beste helgen i verden... :P
Hmm...Har hatt ei utrulig kjekke, men travel helg:) Meg, Leandro og Mariann var på Kjerag...Utrolig vakkert! Gud e store altså!! Å så va eg i kongeparken med Leandro, og der va og Ole Thorvald :) Kulaste folkå ja... å nei..eg gjekk ikkje ut på steinen...Pra voces brasileiros, olha aquela menina nessa fota em cima. Ela ta indo pra Vicosa. Recebe ela bem, ta? e olha como q Noruega tem uma natureza linda demais...mas mesmo assim meu coracao ainda esta no Brasil..to com saudade de voces.. A fotinha la em cima e da minha igreja a onde eu agora to trabalhando! E a terceira e da parque de divercao a onde eu trabalhei os dois ultimos meses...E a pedra...as pessoas vai pra sentar ou ficar em pe na pedra...mas eu tava com medo..nao fui...tem uma altura de 1000 metros...
lørdag, februar 11, 2006
Jakten på det gode liv
Jeg poster nå et langt, men bra utkast av et foredrag Frode Sætre, vår lærer på Hald hadde for oss på infieldkurset, under palmene i Rio. Lover deg at det er verdt å lese, så ta deg tid!
”Jakta på det gode liv”
Eg trur jakta på det gode liv kan samanliknast med jakta på gullkrukka som ligg ved regnbuga sin fot. Du veit vel at ved regnbuga sin fot ligg det ei krukka med gull? Den som finn den vil ha alt han treng for resten av livet (gullkrukka er eit symbol på lukke). Men den som har prøvd å gå til dit regnbuga sluttar, finn at det er umogeleg. For når du går mot den, så flytter regnbuga seg. Regnbuga flytter seg heile tida framfor deg. Om du går til du vert aldri så trøyt, så er regnbuga og gullkrukka alltid der framme, aldri her og no. Dersom du er sta og fortset å gå og gå, så vil regnbuga til sist forsvinna heilt. (Internett: anten fordi du får feil vinkel i forholdet mellom sola og regnet og deg, eller fordi det sluttar å regna.) (Parantes bemerka: Historia om gullkrukka ved regnbuga sin ende har aldri vorte verifisert. Det er faktisk ingen som har sett den. For alt me veit kan det godt henda det er ein myte.)
Eg trur at denne historia seier oss noko om korleis jakta på det gode liv ofte vert: ei jakt på noko som er umogeleg å gripa, som heile tida flytter seg framfor oss. Jfr filmen me såg. Eg trur at til ein viss grad er det slik for dei fleste av oss. Men så er det enkelte som er meir ekstreme jaktarar enn andre. Ein personlighet som eg synest illustrerer noko av vanskane med ”jakta” på ein god måte er Robbie Williams. Han er i ein situasjon der han kan unna seg alt han vil av luksus (dyre bilar, reiser, mat, klede), han kan få (og har hatt) så mange damer han vil, han er berømt over heile verda, han har oppnådd mykje av det som det er mogeleg å oppnå innan pop-industrien. Han har råd til å bruka det han vil av rusmiddel. Likevel gjev han utrykk for at han ikkje er lukkeleg, at han ikkje har funne det gode liv. Det kjem blant anna tydeleg fram i teksten på den første singelen på den siste CD’en hans, ”Feel”, der han ein stad syng: ”I just want to feel real love in a life ever after. There is a hole in my soul, you can see it in my face, it’s a real big place”. Kva hull i sjela er det Robbie Williams talar om? Og dersom ikkje han, med alt han har og har opplevd og har tilgang til, har funne det gode livet, kvar er det då?
Me skal sjå på tre ting Bibelen seier om dette:
Me er skapt til Gud
I følgje Bibelen er årsaka til at det gode liv og lukka er så vanskeleg å finna, at me lever som innvandrarar i eit land som ikkje er vårt eige, og me lengtar attende til der me kjem frå.
I byrjinga av Bibelen ser me korleis Gud og menneske levde saman. Menneske var den einaste skapningen som var skapt til å kunna vera saman med og ha fellesskap med Gud. Så lenge det var slik var det Paradis. Edens hage. Men så gjekk ting galt. Menneska i Eden byrja å mistru Gud: Gud seier han vil oss det beste, men kanskje han held tilbake noko for oss? Kanskje han eigentleg ikkje vil oss det beste? Kanskje me eigentleg ikkje treng nokon Gud i det heile tatt? Kanskje me like godt kan vera gud i våre eigne liv? Fellesskapet mellom Gud og menneske som var basert på gjensidig tillit og kjærleik, vart forgifta av mistru og mistillit. Og som me veit, når mistru og mistillit kjem inn i relasjonane våre, så varer dei ikkje. Så også her. Relasjonen mellom Gud og menneske vart broten. Menneska vart sendt ut av Guds nærleik. I Bibelen vert dette skildra biletleg, på den måten at først vert Adam og Eva send ut av Edens hage, og så etter at Kain har drept Abel, ender menneska opp i landet Aust for Eden.
”Aust for Eden” er tittelen på ein av dei tre filmane James Dean rakk å spela inn før han døyde 24 år gammal. James Dean vart på 50-60 – talet ein kultfigur for unge menneske, fordi han på ein unik måte skildrar ei blanding av opprør og trass, blanda med heimlaushet, sårbarhet og lengsel. Han skildra noko av korleis det er å bu Aust for Eden, og korleis det er å ikkje føla seg heilt heima, å lengta etter noko meir, å lengta attende til noko som me har gløymt kva er og som me ikkje veit kvar me kan finna. Ein kristen tenkjar har sagt at draumen om Eden ligg i oss menneske som ”Duften av en blomst vi ikkje har sett, ekkoet av en sang vi ikkje har hørt.” (C.S.Lewis i ”Herlighetens byrde”)
I følgje Bibelen er det altså eit grunnleggande trekk med oss menneske at me har ein lengsel i oss som peiker ut over oss sjølve. I følgje Bibelen peiker denne lengsla mot Gud, men det veit me jo ikkje. Og eg trur det er denne lengsla som ofte sender oss ut i ei endelaus jakt på det gode liv. For ein stad må jo det eg lengtar etter vera!
I følgje Bibelen er det altså Gud som er målet for denne draumen vår, lengsla vår.
”Liksom hjorten studenar etter rennande bekker, såleis stundar mi sjel etter deg min Gud.” (Sal 42,2)
”Mi sjel tyrstar etter Gud, etter den levande Gud” (Sal 42,3)
”Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerte” (Fork 3,11)
(”Våre hjerter er urolige inntil vi finner hvile i deg Gud”. (Augustin))
Dersom det er slik (og det trur eg det er), så kastar det eit nytt ljos over jakta vår på det gode liv. Det vert det plutseleg ikkje så merkeleg at jakta på det gode liv som oftast vert som jakta på gullkrukka – umogeleg å koma fram, umogeleg å gripa. (Jfr video og Robbie Williams.) Det er ikkje så merkeleg at dersom me jagar det gode liv i materielle ting, eller makt eller status eller kjærestar eller stadig nye kick, så finn me ikkje det me djupast sett leitar etter. For behovet vårt og lengselen vår og draumen vår stikk så mykje djupar enn det desse tinga kan gjeva oss. Me lengtar etter ein annan stad, eit anna land. Etter noko som det er vanskeleg å setja ord på. Men det er ein stad der alt er godt. Der ting forblir (Vamp). Der relasjonar ikkje er så skjøre. Der lukke og kjærleik ikkje er noko som visnar bort og døyr.
Dei fleste av oss har gløymt kvar denne staden er, så me har dikta historiar om den, og gjeve den ulike namn: Utopia. El Dorado. Tirna Noir. Stadane der alt er godt.
Spel Sigvart Dagsland: ”Då barnå forsvant…”
Dvs at jakta på det gode liv peiker ut over seg sjølve. Det peiker mot noko grunnleggande i oss som menneske, om evigheten som ligg i våre hjarto og dormar. Om den stille kviskra av ein Far som gjerne vil ha oss heim att. Djupast sett er vårt sug etter det gode liv retta mot Gud. Og ingen andre ting kan tilfredsstilla denne lengsla: materielle ting, makt, status, kick, rus. Ikkje ein gang kjæreste eller ektefelle. Berre Gud.
Dersom dette er sant (som eg trur det er), kva har det då å seia for liva våre? To ting:
Så lenge me jager andre ting enn Gud, er det gode livet som gullkrukka ved regnbuga sin ende. Altså bør me først av alt søkja Gud. Det skal me koma attende til.
I tillegg trur eg at det kan hjelpa meg å gleda meg over livet slik det er. Jakta på det fullkomne fører stort sett alltid til skuffelsar. Men dersom det er slik at ingenting utanom Gud tåler vekta av mine draumar, behov og lengslar, då treng eg ikkje forventa det perfekte. Og det er litt godt. Det vert ok å ikkje ha det topp heile tida. Det vert ok å ikkje få alt til. Det vert ok å ikkje vera vellukka på alle områder. Og for meg er det frigjerande, og gjer at eg igjen faktisk kan nyta alt det gode eg trass alt har, sjølv om det ikkje er perfekt. Men då slepp eg å verta skuffa. For eksempel: I ein verden utan Gud, fell lett ansvaret for å tilfredstilla mine djupaste lengslar og behov på ”kjærleiken”. ”Kjærleiken” skal fylla alle mine behov, vera alt det som berre Gud kan vera. Dvs på kjæresten min skal vera alt dette. Eller familien min. Relasjonar og kjærleik har slik fått ein enorm vekt lagt på seg. Og eg trur det er ein for stor byrde å bære for eit menneske, at det skal møta alle mine draumar og lengslar og behov. Dersom eg forventer det av den andre, så får forholdet eit slikt press på seg at det ikkje kan vare. Men når eg ser at eg ikkje kan forvente at partnaren min skal møta alt eg lengtar etter og draumer om, skal vera Gud for meg, så er eg plutseleg fri til å verdsetja alt det gode ved han eller ho, sjølv om han eller ho ikkje er perfekt. Slik trur eg også det er på andre område. Når eg veit at det fullkomne berre finst hjå Gud, vert eg ikkje så lett skuffa over at eg ikkje finn det andre stadar. Det ufullkomne vert lettare å godta. Og det tar noko av vekta og presset av livet, og seg meg fri til å gleda meg over alt det som faktisk er bra og godt i livet mitt, sjølv om det ikkje er perfekt.
Jesus Kristus og det gode liv
Men dersom det me djupast sett søkjer når me jaktar på gullkrukka ved regnbuga sin ende er Gud, tyder det at berre ein vert kristen, så vert alt bra? Av og til kan ein få det inntrykket, men eg trur ikkje det stemmer. For når me ser i Bibelen kjem jakta vår på det gode liv inn i eit nytt perspektiv. Eit jag etter det gode livet vil nesten alltid verta eit liv som er sentrert rundt meg sjølve og mine behov. Bibelen lærer oss ein annan måte å leva på. Kort oppsummert så er ikkje Gud sitt største mål med oss at me i dette livet skal oppleva mest mogeleg ”følelsesmessig lukke”, men at me skal verta kjærlegare menneske. Og dei to tinga heng ikkje alltid saman. (GJENTA)
Berre tenkt på Jesus Kristus.
Han opplevde at mange vart sinte av det han sa
Han opplevde å verta forlate av mange som følgde han
Han opplevde at venane hans ikkje var der for han når han trengte dei mest
Getsemane: ”Og han kom i dødsangst og bad endå meir inderleg; og sveitten hans vart som bloddropar, som fall på jorda.” (Luk 22,44)
Spotting: Så spytta dei han i andletet og slo han med nevane. Andre slo han på kinnet og sa: ”No kan du vera profet, Messias, og seia kven som slo deg!”(Mt 26,67f)
På krossen: Og kring den niande timen ropa Jesus med høg røyst: ”Eli, Eli, lema sabaktani?” Det tyder: ”Min Gud, min Gud, kvifor har du forlate meg?”…Jesus ropa atter med høg røyst, og så anda han ut. (Mt 27,46.50)
Levde Jesus ”det gode liv”? Var målet for livet hans ”det gode liv”? Ivertfall ikkje, dersom me med ”det gode liv” meiner ”følelsesmessig gode opplevingar”.
Eller kva med Paulus? 2 Kor 11,24-30
Var Paulus ”lukkeleg”? Jakta han på ”det gode liv”?
Eg trur me ser at spørsmåla vert irrelevante når me snakkar om Jesus og Paulus. For det var ikkje det liva deira handla om. Paulus hadde fått møta Guds enorme kjærleik til han. Eg er ganske sikker på at Paulus ville sagt at det gjorde livet hans uendeleg mykje rikare enn det hadde vore før. Slik sett var han nok lukkelegare enn han hadde vore. Samstundes så oppdaga han noko med Guds kjærleik. Det er ein kjærleik som gjev seg sjølve for andre, ein kjærleik som ser ut over seg sjølve. ”Eg elskar, difor er du”. Ein kjærleik som er meir opptatt av å handla enn av å føla. Så sjølv om Paulus sitt liv hadde vorte rikare og meir lukkeleg, så fekk han også ein ny fokus for livet sitt: å elska Gud og andre menneske, og det kan innebera smerte og forsaking. Dei første kristne levde liv som var rike på kjærleik og signing, og som samstundes innebar forsaking og smerte. Guds mål for våre liv her på jorda er ikkje at me skal verta så lukkelege som mogeleg, i meining ”å ha så gode følelsar som mogeleg så mykje som mogeleg”. Guds mål for våre liv på jorda er å gjera oss til meir kjærlege menneske, som elsker Gud og vår neste. Og det tyder lukke og gode ting, og det tyder forsaking og smertefulle opplevingar.
Eg trur Jesus og Paulus levde dei liva dei djupast sett ønskja, og at dei opplevde at det var rike og gode liv, sjølv om dei inkluderte mange vanskelege og smertefulle ting. Kanskje er dette visdommen i historia om gullkrukka ved regnbuga sin ende: At lukka er ein av dei tinga du ikkje finn ved å søkja den. Den er umogeleg å gripa. Når me jagar den, så flytter den seg framfor oss. Difor er det luraste å gjera å slutta å jaga. Søk Gud, søk nåden og kjærleiken som du får i Jesus Kristus. Så kan det godt henda du vert lukkeleg, men då er det i så fall eit biprodukt. Noko du får i tillegg til det andre, fordi det ikkje lenger er det som er hovudmålet for livet ditt.
Jakta på det gode liv er ein komplisert sak. Når me søkjer Gud finn me altså at vår søken etter lukke kjem inn i eit heilt nytt perspektiv (jfr ovanfor). For meg er nøkkelen til å forstå kva som verkeleg er vegen til lukke og det gode liv Jesu kross, som på ulike måtar er sentrumet i den kristne tru. Kva fortel krossen oss om vegen til lukke og liv? Kort sagt ser me at for Jesus gjekk vegen til liv og herlegdom gjennom døden, og han kallar sine disiplar til å følgja han på den vegen. Ein kan altså ikkje få lukka utan å bæra ein kross. Vegen til livet går der me ventar det minst: gjennom døden. I Bibelen vert det skildra to grunnleggande ulike måtar å leva livet sitt på:
i. Gen 11: Babels tårn. Illustrerer ein allmenn konsekvens av syndefallet: higen etter å skapa seg eit stort namn. Etter å klatra opp. Etter å koma høgare enn andre. Etter makt, status. Etter å verta sett og beundra. = Mønsteret i syndefallets verden og ”Adam-livet” i oss (evt ”kjødet”).
ii. Jfr Fil 2,5-11: Jesu ”mønster”: Jesus var allereie i himmelen. Han går motsett veg. Bøyer seg ned. Vert liten. Sårbar. Gjev opp alt sitt eige for andre. Levde som ein tenar. Universets skapar døyr på ein kross. Men der snur nedstiginga, og gjennom døden går vegen opp at til himmelen. Han vinn liv og herlegdom, gjennom først å oppgjeva seg sjølve og døy. Og Paulus seier til dei kristne: ”Lat det same huglaget vera i dykk som og var i Kristus Jesus!”(v5) Alle delar av Jesu liv og lære passar inn i dette overordna mønsteret. Jfr for eksempel:
1. Dei siste skal bli dei første. (Mk 10,31)
2. Dei som vil vera store skal vera ein tenarar for alle. (Mk 10, 42-45)
3. Salig er dei fattige, osv (Mt 5,1ff)
4. Elsk dykkar fiendar (Mt 5,44)
5. Joh 13,1ff: Universets skapar og konge kneler ned og vaskar føtene til dei han veit kjem til å svikta han om nokre få timar
6. Osv. Heilt til døden på krossen.
7. Jfr også Paulus. Han også levde etter dette mønsteret. ( 1 Kor 9,19-22; 2 Kor 6,4-10.)
iii. Dette er mønsteret som gjeld i Guds Rike. Jesus seier det slik til sine læresveinar (Mt 16,24-25): ”Vil nokon vera i lag med meg, må han seia nei til seg sjølv og ta krossen sin opp og fylgja meg. For den som vil berga livet sitt, skal missa det. Men den som misser livet sitt for mi skuld, han skal finna det.” Alle som bar ein kross visste kvar dei var på veg. Dei var på veg for å verta henretta, dei skulle døy.
iv. Jesu kross lærer oss det paradokset at vegen til livet går gjennom døden, også for oss. Difor er det den som misser sitt liv som skal finna det. Dei som ”oppgjev” seg sjølve som ”får” seg sjølve. Det tyder at me er kalla til å la ”Babel-livet” / ”Adam-livet” døy i oss, og la Jesus- mønsteret vinna fram.
1. Evt andre dømer: Frans av Assissi (les bøna hans?) og Mor Theresa.
Når det går mot slutten av Paulus sitt liv set han i fengsel, og han er usikker på kva som skal skje med han. Kjem han til å verta sett fri? Kjem han til å verta drepen? Han skriv brevet til Filipparane medan han sit i fengsel, og der seier han blant anna: ”For meg er livet Kristus, og døden ei vinning. Men kan eg gjera eit arbeid som ber frukt om eg får leva lenger – då veit eg ikkje kva eg skal velja. Eg kjenner meg dregen til begge sider: Eg har hug til å fara herifrå og vera saman med Kristus, for det er så mykje, mykje betre. Men for dykkar skuld er det meir naudsynt at eg får leva.” (Fil 1,21-24)
Sjølv etter at Paulus hadde vorte kjent med Jesus, hald han fram med å lengta. Ja, han haldt ikkje berre fram med å lengta, men det virkar som om lengselen hans vart sterkare. For han hadde fått smaka det fullkomne, og visste at det finst ein stad. Ein gang skulle alle vanskane og lidingane han opplevde i dette livet ta slutt. Han hadde noko godt som venta på han. Det har me også, og det er det siste punktet me skal innom i dag.
Himmelen
For Paulus vert den kristne trua ynkeleg, dersom me ikkje reknar med oppståda og eit evig liv: ”Har vi berre for dette livet sett vår von til Kristus, då er vi ynkelegare enn alle menneske.” (1 Kor 15,19) ”Ja, eg døyr kvar dag, brør, så visst som det er dykk eg kan rosa meg av i Kristus Jesus, vår Herre. Var det berre med von for dette livet eg stridde mot villdyr i Efesos, kva hadde det gagna meg?” (1 Kor 15,31f) Utan ein himmel går ikkje trua til Paulus opp. Så går han vidare og samanliknar Jesus med Adam, som levde i Edens hage. Og han seier at på same måte som det Adam gjorde fekk som konsekvensar at alle menneske bur Aust for Eden, så har det Jesus gjort dei konsekvensane at alle menneske kan få gjenoppretta relasjonen sin med Gud og få flytta heim att. ”For liksom alle døyr på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Men kvar til si tid: Kristus er den fyrste; deretter fylgjer dei som høyrer Kristus til, når han kjem.” (1 Kor 15,22f).
Vegen heim er opna i Jesus Kristus, den andre Adam, som Paulus kallar han. Og han seier oss at djupast sett er ikkje historia om gullkrukka ved regnbugas fot sann. For den er umogeleg å gripa. I den kristna trua finst lukka, finst den fullkomne kjærleiken, finst staden der alt er godt, der ting forblir, der relasjonane ikkje er så skjøre, der ting ikkje går så lett i stykker, der me ikkje sårar kvarandre så lett. Himmelen er ein verkeleg stad. Gullkrukka finst. Eg trur framleis ikkje at me kan gripa lukka, men me kan verta gripne. Me kan ikkje omfavna lukka og eiga den, men den kan omfamna oss, smelta oss og setja oss fri. Dvs Gud kan gjera dette, og han vil gjera dette.
Ein av dei tinga som vert sagt å kjenneteikna vår generasjon, er at me er generasjonen utan håp. Eg veit ikkje kor sant det er, for eg trur at håpet om noko godt er noko av det som er vanskelegast å drepa. Men eg trur likevel at me er oppdradd i ein kultur der me ikkje skal venta på noko. Me vert ikkje opplært i tålmod. Likevel, i den kristne trua så kjem me ikkje utanom det.
Det finst ein god nyhet til alle dei som draumer, lengtar og håper etter den gode staden, og det er at den finst. Men vegen dit går ein annan stad enn du trur. Som me har sett går den ikkje gjennom ein kvilelaus jakt på lukka. Den går tvert imot gjennom å slutta å jakta på lukka, og i staden søkja Guds sanning, nåde og kjærleik i Jesus Kristus. Når me finn det inneber det ikkje eit smertefritt liv. Det inneberer eit verkeleg liv, med både kjærleik og tap, gleder og sorger – men over heile livet finst det ein horisont, ein himmel, eit håp – om at det me lengtar etter finst. Om at den andre Adam, Jesus, kan gjenoppretta tilliten og trua vår og relasjonen til Gud, og at me har eit heimland, ein himmel i vente.
1 Kor 15,51-57.
Me har eit håp. Den gode staden finst. Og gjennom breva i NT ser me at det er noko som apostlane nytta til å oppmuntra dei kristne til å halda ut i dette livet og til å halda fram med å gjera Guds gjerning. Og det gjer Paulus også her. For etter desse fantastiske orda om korleis døden er overvunnen, held han fram med å seia:
1 Kor 15,58:
Paulus lar oss få sjå inn i himmelen, inn i håpet som ventar oss. Og så drar han merksemda vår attende til livet vårt her: når det er dette som venter dykk, ”så ver støe og urikkande; gjer alltid framsteg i arbeidet dykkar for Herren!”.
Og til det er det ikkje så mykje meir å seia enn ”amen”.
Paulus hadde fått oppleva den fullkomne
Generasjon utan håp. Dvs viktig bodskap i dag. For utan himmel vert ”øyeblikkleg behovstilfredstilling” det einaste fornuftige.
Kva tyder så dette for liva våre?
- Tar noko av presset / tyngda / trøkket av livet og relasjonane våre, og kan slik vera med å gjera det lettare å leva. Ting treng ikkje vera perfekte. Då vert det kanskje også lettare å nyta dei? Dersom me aksepterer det ufullkomne trur eg det vert lettare å oppdaga og gleda seg over dei små gledene i livet.
- Det gjev eit nytt perspektiv på liva våre: det er ikkje det gode liv i betydninga ”følelsesmessig lukke” som er målet for livet mitt. Men Guds nåde, sanning og kjærleik i Jesus Kristus. Det viser oss igjen ein kjærleik som peiker ut over meg sjølve og mine eigne behov, og inn i andre menneske sitt liv og behov.
- Håpet
For det første: Me lever alle i landet aust for Eden, og me vil så gjerne tilbake
Me er nøydd å byrja med byrjinga. Då Gud skapte verda, står det at han skapte oss menneske i ei særstilling – av alt Gud skapte er det berre oss menneske det står om at me vart skapte i Guds bilete. Ein av dei tinga det inneber, er at me er på ein spesiell måte skapt til å leva i ein relasjon til Gud. Til forskjell frå dyr og plantar kan me kommunisera med han. Ha fellesskap med han. Ein stad står det om mennesket at ”til og med evigheten la han ned i deres hjerte”. Me er designa til å leva i ein relasjon med vår Skapar, med evigheten.
Men så skjedde det noko. Gud hadde skapt menneska med fri vilje. Og dei nytta viljen sin til å velgja bort gud, for dei ville sjølve vera Herrar over sine liv. Me les om dette i dei første kapitla i Bibelen. Adam og Eva budde på den perfekte staden. Kanskje kan me kalla staden dei budde for Utopia, Eldorado, eller Tirna Noir, for det var den perfekte staden. Det beste med den var at den var verkeleg. I Bibelen vert staden kalla for Eden. Edens hage. Der alt var fred og godt, og der Gud var nær.
Eden var der Gud var nær. Menneska vart hive ut av Guds nærleik. Me lever i landet Aust for Eden. James Dean-film: Opprør, søken, rastløyse, destruksjon. Ting er vanskelege. Relasjonar er vanskelege. Me lever Aust for Eden, men minnet om Eden finst i oss. ”Duften av en blomst vi aldri har sett, ekkoet av en sang vi aldri har hørt.” (C.S.Lewis). Dvs dei djupe draumane og lengslane som finst i oss etter den gode staden, handlar om at me på mange måtar er utanfor, og lengtar etter å koma inn igjen. ”Til og med evigheten la han i deres hjerter” – Ordspråka?
Dvs draumen om det gode, lengselen etter det gode liv, er ikkje så mykje lengselen etter ein fysisk stad, som etter ein gjenoppretta relasjon. Ifølge Bibelen er det Gud som er målet for våre lengslar, og kun han er stor nok til å møta dei. Kanskje det er det som forklarer at regnbuga alltid flytter seg framfor oss, at me ikkje finn lukka gjennom å jaga etter den. Ingen ting anna enn Gud er stor nok til å bæra vekta av våre draumar og lengslar. Då vil dei lett skuffa oss, og verta øydelagte. T.d.: parforhold – partnaren eller ektefellen skal fylla heile dette rommet i meg, skal møta alle mine behov – eit slikt forhold har dårlege forutsetningar for å vara.
Alt anna vert ein avgud, om lengslane vert retta mot dei: draumehuset, kjæresten, osv – vert ein avgud, for dei kan ikkje fylla plassen. Skuffelsen kan då vera med å øydelegga dei tinga som me i utgangspunktet var så glade i.
Difor: steg 1, dersom me søkjer lukka, er å gjenoppretta relasjonen med Gud. Det er no mobeleg gjennom Jesus Kristus. Kva så? Er alle kristne lukkelege? Alltid? Svaret på det er nei, men det er likevel i ein gjenoppretta relasjon med Gud det byrjer.
- Tommy og Tigeren: Propellhua.
- Fare i vår tid: kjærleik skal levera det berre Gud kan gjera. Det kan øydeleggja forhold, for det plasserer ei for stor vekt på det. Vil heller seia at kjærleiken mellom mann og kvinne peiker ut over seg sjølve, til den som kan levere.
- For det første kvar det me søkjer når me jagar lukka er å finna. For me søkjer ofte på galne plassar, og det har konsekvensar.
- For det andre at Bibelen problematiserer jakta på det gode liv. Eit jag etter lukke vil nesten alltid verta eit liv der sentrum er mine eigne behov: det kan vera i seg sjølve gode ting som mitt behov for tryggleik og nærhet, eller kanskje meir problematiske ting som makt og status, og for nokon kan det vera behovet for rus, kick og ekstase. Sjølv om dei fleste av desse tinga brukt på rett måte kan vera Guds gode gåver til oss, kan alle verta ein destruktiv avgud dersom dei vert sjølve hovudmålet livet mitt er retta inn mot. (Målet for våre liv er ikkje å verta mest mogeleg lukkelege menneske, i betydning av ”følelsesmessig velvære”, men at me skal verta så kjærlege menneske som mogeleg. Og kjærleiken peikar ut over meg sjølve og mine behov. ”Amo ergo es”. Illustrert i Jesus. Fil 2,6-11. Var Jesus ”lukkeleg” på krossen? Levde han ”det gode liv”? Jakta han etter ”det gode liv”? Gjorde Paulus? Peter? Nei. Dei ville følgja Jesus og leva hans kjærleik. Sjølvsagt gav det rikdom, kjærleik og gode opplevingar. Men det tydde også forsaking og følelsar av smerte. Det viktigaste var ikkje følelsane dei gjekk gjennom).
- For det tredje er me som kristne heldige. For me har eit håp om ein himmel der alt er godt.
Eg trur denne draumen eller denne lengselen er mest levande hjå oss når me er unge, i tenåra og byrjinga av 20-åra. Men så får me ofte livet i andletet. Ting vert ikkje slik eg hadde tenkt. Livet er komplisert. Relasjonar er komplisert. Draumen er der kanskje framleis, men ein må dempa den, legga band på den, og i verste fall drepa den. For ein ser at livet leverer ikkje varene, og då er det betre å dempa forventningane. Dette kan då lett tippa over i desillusjon. Draumen, lengselen, er berre ungdommeleg naivitet. Når me vert vaksne veit me at den ikkje er verkeleg.
Jakta på det gode liv peiker ut over oss sjølve og mot Gud. Noko som det blant anna virker som om Robbie Williams har innsett: ”It will come in your sweet time Lord, I’ve just got to let you in. The blind leading the blind Lord, it’s getting underneath your skin. I can feel you in the silence, saying let forever be. Love and only love can set you free.” Våre lengslar og vårt jag etter det gode liv, peiker ut over oss sjølve, og mot Gud og vår relasjon til han. Når den relasjonen er på plass, kan også alle dei andre tinga finne sin naturlege plass: festen, ekstasen, alvoret, relasjonane våre, osv.
Fortel ei historie: om jakta på gullkrukka ved regnbuens fot: flytter seg alltid. Kan aldri gripa den. Er alltid der borte, og når me kjem dit, har den flytta seg. Bak neste fjell eller horisont er den sikkert. Eller jakta på El Dorado, fjellet av gull – inspirerte mange kolonisatorar til å gå i døden (jfr V.S.Naipaul). Og då vert lett jakta på det gode liv nettopp det, ein jakt. Ofte ganske slitsam. Ingenting tilfredstiller. For meg er Robbie W eit godt døme. Han er veldig ærleg:
Rus / narkotika
Sex
Berømmelse
Materielle goder
”Feel”: “There’s a hole in my soul, you can see it in my face, it’s a real big place.” “I just want to feel real love and a …” Kvifor er han deprimert? For lukka er ikkje der. Me kan aldri fanga lukka, aldri halda den fast.
”Regnbua vil alltid gå framfor deg. Dersom du fortset, vil den forsvinna.” (Regnet tar slutt eller vinkelen vert gal)
Eg trur lukke er ein av dei tinga som ein ikkje finn ved å leita etter det, men det er eit biprodukt. Dvs lukke kan ikkje vera målet for liva våre. Men det er det, og er det difor det er så slitsamt å leva? Fordi me måler alt mot den perfekte standard?
Alt kan verta ein avgud, dersom det skal bera vekta av våre draumar og håp og lengslar. Paradoksalt nok kan det øydeleggja det. For det skuffer alltid. Kan aldri levera i lengda. Berre Gud er stor nok og verkeleg nok til det.
Når alt skuffar har me to val:
Ein evig jakt. Stadig sterkare stimuli, sterkare effektar. Jfr den flygande hollendar. Det var helvete. Å aldri koma fram, å aldri kunna gå i land, å aldri finna den havna dei leita etter.
Desillusjon, bitterhet, nummen. = vår generasjon? Robbie W: ”Feel”
Roa ned og lytta til ein annan stemme. Gud.
Gud.
Connect med Gud.
i. Årsaka til jakta er at me menneske peikar ut over oss sjølve. Det er ein lengsel i oss, ein lengsel som samstundes er sørgmodig og god, som peiker ut over oss sjølve. ”Evigheten la han i deres hjerter”. Aust for Eden. Gjenopprett relasjonen. Så ifølge Bibelen er det Gud som er målet for våre lengslar, og kun han er stor nok til å møta dei. Alt anna vert ein avgud, om lengslane vert retta mot dei: draumehuset, kjæresten, osv – vert ein avgud, for dei kan ikkje fylla plassen. Skuffelsen kan då vera med å øydelegga dei tinga som me i utgangspunktet var så glade i.
ii. Relasjonar vanskeleg for oss. Den bortkomne Faderen?
iii. Våre lengslar har eit mål og eit opphav. Siter C.S.Lewis i herlighetens byrde?
iv. Bibelen lover så liv, overflod, fred. At ting fell på plass. Likevel: ikkje eit liv i konstant lukkerus. Jfr korleis dei første kristne vart forfulgte. Paulus. Men me får så ein ny standard, eit nytt mål for liva våre:
I Bibelen ser me at målet for livet vårt ikkje nødvendigvis er å vera ”lukkelege”, i betydning å konstant gå rundt med gode følelsar. Var i så fall Jesus lukkeleg? Var Paulus? Men målet er at me skal verta meir kjærlege menneske – og dei to tinga er ikkje alltid det same. Jfr The Chosen, av Chaim Potok.
Kjærleik handlar om å leva rett. Om å ha fokus utanfor seg sjølve. Dvs det er den motsette vegen av å søkja lukke for å verta lukkeleg. Søk Gud, søk å tjena han og andre menneske, søk den andre måten å leva på, der Gud og andre menneske er i sentrum. Då får du oppleva sanninga i Ordet: ”Den som vil vinna livet sitt skal mista det, men den som mister livet sitt for mi skuld skal finna det.”
Lukka er alltid eit biprodukt. Bibelens løyndom er at vegen til livet går gjennom døden. Vegen til å finna seg sjølve går gjennom å mista seg sjølve. Du får gjennom å oppgjeva. Det du gjev til Gud, får du attende. Dersom du sluttar å jaga lukka, men istadan fokuserer på korleis eg kan elska Gud og min neste, så er det sjansar for at du finn lukka (i tillegg til forsaking og smerte) Frans av Assissi si bøn. Og det begynner med å koma til Gud, han som har skapt oss og lagt evigheten i oss, og kallar oss til å koma attende til seg.
Himmelen.
ALTERNATIVT:
Innleiing:
Finn ikkje svaret på våre djupaste behov i det materielle. Jfr Robbie Williams. Tekstane hans. Feel: ”There is a hole in my soul, you can see it in my face, it’s a real big place.”
“Me har alt, men det er også alt me har”.
Prøvd å identifisera områder eg meiner er avgjerande for eit godt liv (ikkje nødvendigvis eit lykkeleg liv. Di to tinga er ikkje nødvendigvis det same.)
Meining, Sanning, Kjærleik, Trygghet.
Meining
Har m samanheng å gjera. Historie, notid, framtid. Og har med sanning å gjera.
Skapt til fellesskap. Lengsel. Aust for Eden. Vitnesbyrd: eg trudde det var svakhet.
Dvs i den kristne tru: den djupaste årsaka til vår situasjon er ein brutt relasjon. Eit forhold som gjekk fløyten. Den gode nyheten går på at Jesus gjorde relasjonen heil igjen ved å døy på krossen for oss. (Siter noko med ”forsoning” / Far / born / kjærleik)
Leier oss over til det neste punktet som har med sanning å gjera. Jfr UFO-kulten. Den gav også meining. Ingen vits med meining dersom det ikkje er sant.
Undring – born (kutt denne?)
Behov i oss. Utan vert verda flat.
Jfr born
Jfr ”før” verda vart forklart. Før me kunne sjå alt på fjernsyn. Gjer verda spanande, mystisk. Eit slør av trolldom, av magi, av noko utanfor oss og over oss. Jfr Mali.
Ikkje tilfeldig i vår tid: Ringenes Herre, Harry Potter.
Jesus på krossen. Kolossarbrevet?
Sanning - ungdom
Leier oss over til det neste punktet som har med sanning å gjera. Jfr UFO-kulten. Den gav også meining. Ingen vits med meining dersom det ikkje er sant.
Hovudtema i moderne filosofi: kva er sant? Aktualisert av pluralismen: kulturar, religionar, livsstilar.
Psotmodernisme og eksistensialisme. Ingen kart. Ingenting å navigera etter. Kva er sant? Finst det noko som er rett og galt eller er det berre eit maktspråk?
Eksistensiell einsemd. Eksistensialistane: kan le meiningsløysa i ansiktet og gjera val. Men sanning finst ikkje. (Pol Pot)
Vanleg: sanning er ord. Me vert bombardert med ord. Dersom ikkje den kristne tru har meir å tilby enn ord er den verdlaust.
Mi oppleving: trudde eg gjekk frå fornuft til ”tru” = ufornuft. Funne ut at det går an å tenkja og vera kristen. Tyder ikkje at eg har fått heile virkeligheten inn i hovudet mitt, men har vorte overbevist om at den kristne tru er minst like intellektuell holdbar som for eksempel ateisme, eller panteisme.
Likevel: Kristendommen er unik i si skildring av kva sanning er. Buddha, Konfucius, Muhammed: ”No skal du høyra. Dette er sanninga”. Jesus: ”EG er vegen sanninga og livet”. Handlar om ein relasjon. Dvs ein er nøydd å koma nær. Ein er nøydd å overgjeva seg.
Kjærleik - vaksen
Handlar om å sjå og å verta sett. Å bli sett. Krav. Prestasjonar. Utsjåande. Ligg djupt i oss: kjærleik er noko du gjer deg fortent til.
Sexolog??? Kjærleik er å kommunisera sine eigne behov på ein tydeleg måte.
Eg tenkjer altså er eg. I Kjærleik: Eg elsker altså er du!!! Handlar om å bryta ut av seg sjølve. Om å lyfta hovudet. Lyfta blikket og sjå den andre. Om å gløyma seg sjølve. Om å verta eitt med andre.
Jfr mine eigneblink av lukke, smak av himmel: når eg gløymde meg sjølve og var ”eitt” med andre.
I kristen tru har dette sitt opphav i Gud. Kjærleiken kjem frå Gud. 1 Joh. 1 Kor 13.
Om å verta eitt med Gud og med andre menneske. Gud som Far som forblir. Ein kjærleik utan krav.
Utfordring i vår tid: Jfr Tveitereid-artikkel: den bortkomne Faderen.
Trygghet - alder
Håp. Behovet for håp blant unge i dag.
Jfr tidlegare: inga meining, inga retning. Dvs nuet er alt som står igjen.
Nyting vert målet. Søkjer sterke opplevingar. Reising. Stoff. Sex. Frå oppleving til oppleving.
Me treng håp. Gjev ei retning. Gjev ei meining for liva våre.
Overgjeving / Utfordring
Behov for å gjeva seg sjølve til noko som er større enn seg sjølve
Dvs: trua på Jesus gjev mykje bra. Likavel redd for å framstilla det som om at du då vil vera happy resten av livet.
i. Jesus bed oss beregna omkostningane
ii. Perla: sel alt og kjøper den.
iii. Den som har handa på plogen og ser seg attende er ikkje verd han.
Ein skatt: det finst noko som er sant, det finst noko som er ekte. Dine lengslar har eit mål – dei er Guds språk til deg. Kjærleik finst. Ikkje berre i bøker og filmar, men i verkeligheten.
sdf
Utfordring:
Er du klar? Vil du ha skatten? Vil du ha perla? I så fall kan du få det.
Forbøn
Evt ta imot Jesus
Tilbod om fellesskap
”Jakta på det gode liv”
Eg trur jakta på det gode liv kan samanliknast med jakta på gullkrukka som ligg ved regnbuga sin fot. Du veit vel at ved regnbuga sin fot ligg det ei krukka med gull? Den som finn den vil ha alt han treng for resten av livet (gullkrukka er eit symbol på lukke). Men den som har prøvd å gå til dit regnbuga sluttar, finn at det er umogeleg. For når du går mot den, så flytter regnbuga seg. Regnbuga flytter seg heile tida framfor deg. Om du går til du vert aldri så trøyt, så er regnbuga og gullkrukka alltid der framme, aldri her og no. Dersom du er sta og fortset å gå og gå, så vil regnbuga til sist forsvinna heilt. (Internett: anten fordi du får feil vinkel i forholdet mellom sola og regnet og deg, eller fordi det sluttar å regna.) (Parantes bemerka: Historia om gullkrukka ved regnbuga sin ende har aldri vorte verifisert. Det er faktisk ingen som har sett den. For alt me veit kan det godt henda det er ein myte.)
Eg trur at denne historia seier oss noko om korleis jakta på det gode liv ofte vert: ei jakt på noko som er umogeleg å gripa, som heile tida flytter seg framfor oss. Jfr filmen me såg. Eg trur at til ein viss grad er det slik for dei fleste av oss. Men så er det enkelte som er meir ekstreme jaktarar enn andre. Ein personlighet som eg synest illustrerer noko av vanskane med ”jakta” på ein god måte er Robbie Williams. Han er i ein situasjon der han kan unna seg alt han vil av luksus (dyre bilar, reiser, mat, klede), han kan få (og har hatt) så mange damer han vil, han er berømt over heile verda, han har oppnådd mykje av det som det er mogeleg å oppnå innan pop-industrien. Han har råd til å bruka det han vil av rusmiddel. Likevel gjev han utrykk for at han ikkje er lukkeleg, at han ikkje har funne det gode liv. Det kjem blant anna tydeleg fram i teksten på den første singelen på den siste CD’en hans, ”Feel”, der han ein stad syng: ”I just want to feel real love in a life ever after. There is a hole in my soul, you can see it in my face, it’s a real big place”. Kva hull i sjela er det Robbie Williams talar om? Og dersom ikkje han, med alt han har og har opplevd og har tilgang til, har funne det gode livet, kvar er det då?
Me skal sjå på tre ting Bibelen seier om dette:
Me er skapt til Gud
I følgje Bibelen er årsaka til at det gode liv og lukka er så vanskeleg å finna, at me lever som innvandrarar i eit land som ikkje er vårt eige, og me lengtar attende til der me kjem frå.
I byrjinga av Bibelen ser me korleis Gud og menneske levde saman. Menneske var den einaste skapningen som var skapt til å kunna vera saman med og ha fellesskap med Gud. Så lenge det var slik var det Paradis. Edens hage. Men så gjekk ting galt. Menneska i Eden byrja å mistru Gud: Gud seier han vil oss det beste, men kanskje han held tilbake noko for oss? Kanskje han eigentleg ikkje vil oss det beste? Kanskje me eigentleg ikkje treng nokon Gud i det heile tatt? Kanskje me like godt kan vera gud i våre eigne liv? Fellesskapet mellom Gud og menneske som var basert på gjensidig tillit og kjærleik, vart forgifta av mistru og mistillit. Og som me veit, når mistru og mistillit kjem inn i relasjonane våre, så varer dei ikkje. Så også her. Relasjonen mellom Gud og menneske vart broten. Menneska vart sendt ut av Guds nærleik. I Bibelen vert dette skildra biletleg, på den måten at først vert Adam og Eva send ut av Edens hage, og så etter at Kain har drept Abel, ender menneska opp i landet Aust for Eden.
”Aust for Eden” er tittelen på ein av dei tre filmane James Dean rakk å spela inn før han døyde 24 år gammal. James Dean vart på 50-60 – talet ein kultfigur for unge menneske, fordi han på ein unik måte skildrar ei blanding av opprør og trass, blanda med heimlaushet, sårbarhet og lengsel. Han skildra noko av korleis det er å bu Aust for Eden, og korleis det er å ikkje føla seg heilt heima, å lengta etter noko meir, å lengta attende til noko som me har gløymt kva er og som me ikkje veit kvar me kan finna. Ein kristen tenkjar har sagt at draumen om Eden ligg i oss menneske som ”Duften av en blomst vi ikkje har sett, ekkoet av en sang vi ikkje har hørt.” (C.S.Lewis i ”Herlighetens byrde”)
I følgje Bibelen er det altså eit grunnleggande trekk med oss menneske at me har ein lengsel i oss som peiker ut over oss sjølve. I følgje Bibelen peiker denne lengsla mot Gud, men det veit me jo ikkje. Og eg trur det er denne lengsla som ofte sender oss ut i ei endelaus jakt på det gode liv. For ein stad må jo det eg lengtar etter vera!
I følgje Bibelen er det altså Gud som er målet for denne draumen vår, lengsla vår.
”Liksom hjorten studenar etter rennande bekker, såleis stundar mi sjel etter deg min Gud.” (Sal 42,2)
”Mi sjel tyrstar etter Gud, etter den levande Gud” (Sal 42,3)
”Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerte” (Fork 3,11)
(”Våre hjerter er urolige inntil vi finner hvile i deg Gud”. (Augustin))
Dersom det er slik (og det trur eg det er), så kastar det eit nytt ljos over jakta vår på det gode liv. Det vert det plutseleg ikkje så merkeleg at jakta på det gode liv som oftast vert som jakta på gullkrukka – umogeleg å koma fram, umogeleg å gripa. (Jfr video og Robbie Williams.) Det er ikkje så merkeleg at dersom me jagar det gode liv i materielle ting, eller makt eller status eller kjærestar eller stadig nye kick, så finn me ikkje det me djupast sett leitar etter. For behovet vårt og lengselen vår og draumen vår stikk så mykje djupar enn det desse tinga kan gjeva oss. Me lengtar etter ein annan stad, eit anna land. Etter noko som det er vanskeleg å setja ord på. Men det er ein stad der alt er godt. Der ting forblir (Vamp). Der relasjonar ikkje er så skjøre. Der lukke og kjærleik ikkje er noko som visnar bort og døyr.
Dei fleste av oss har gløymt kvar denne staden er, så me har dikta historiar om den, og gjeve den ulike namn: Utopia. El Dorado. Tirna Noir. Stadane der alt er godt.
Spel Sigvart Dagsland: ”Då barnå forsvant…”
Dvs at jakta på det gode liv peiker ut over seg sjølve. Det peiker mot noko grunnleggande i oss som menneske, om evigheten som ligg i våre hjarto og dormar. Om den stille kviskra av ein Far som gjerne vil ha oss heim att. Djupast sett er vårt sug etter det gode liv retta mot Gud. Og ingen andre ting kan tilfredsstilla denne lengsla: materielle ting, makt, status, kick, rus. Ikkje ein gang kjæreste eller ektefelle. Berre Gud.
Dersom dette er sant (som eg trur det er), kva har det då å seia for liva våre? To ting:
Så lenge me jager andre ting enn Gud, er det gode livet som gullkrukka ved regnbuga sin ende. Altså bør me først av alt søkja Gud. Det skal me koma attende til.
I tillegg trur eg at det kan hjelpa meg å gleda meg over livet slik det er. Jakta på det fullkomne fører stort sett alltid til skuffelsar. Men dersom det er slik at ingenting utanom Gud tåler vekta av mine draumar, behov og lengslar, då treng eg ikkje forventa det perfekte. Og det er litt godt. Det vert ok å ikkje ha det topp heile tida. Det vert ok å ikkje få alt til. Det vert ok å ikkje vera vellukka på alle områder. Og for meg er det frigjerande, og gjer at eg igjen faktisk kan nyta alt det gode eg trass alt har, sjølv om det ikkje er perfekt. Men då slepp eg å verta skuffa. For eksempel: I ein verden utan Gud, fell lett ansvaret for å tilfredstilla mine djupaste lengslar og behov på ”kjærleiken”. ”Kjærleiken” skal fylla alle mine behov, vera alt det som berre Gud kan vera. Dvs på kjæresten min skal vera alt dette. Eller familien min. Relasjonar og kjærleik har slik fått ein enorm vekt lagt på seg. Og eg trur det er ein for stor byrde å bære for eit menneske, at det skal møta alle mine draumar og lengslar og behov. Dersom eg forventer det av den andre, så får forholdet eit slikt press på seg at det ikkje kan vare. Men når eg ser at eg ikkje kan forvente at partnaren min skal møta alt eg lengtar etter og draumer om, skal vera Gud for meg, så er eg plutseleg fri til å verdsetja alt det gode ved han eller ho, sjølv om han eller ho ikkje er perfekt. Slik trur eg også det er på andre område. Når eg veit at det fullkomne berre finst hjå Gud, vert eg ikkje så lett skuffa over at eg ikkje finn det andre stadar. Det ufullkomne vert lettare å godta. Og det tar noko av vekta og presset av livet, og seg meg fri til å gleda meg over alt det som faktisk er bra og godt i livet mitt, sjølv om det ikkje er perfekt.
Jesus Kristus og det gode liv
Men dersom det me djupast sett søkjer når me jaktar på gullkrukka ved regnbuga sin ende er Gud, tyder det at berre ein vert kristen, så vert alt bra? Av og til kan ein få det inntrykket, men eg trur ikkje det stemmer. For når me ser i Bibelen kjem jakta vår på det gode liv inn i eit nytt perspektiv. Eit jag etter det gode livet vil nesten alltid verta eit liv som er sentrert rundt meg sjølve og mine behov. Bibelen lærer oss ein annan måte å leva på. Kort oppsummert så er ikkje Gud sitt største mål med oss at me i dette livet skal oppleva mest mogeleg ”følelsesmessig lukke”, men at me skal verta kjærlegare menneske. Og dei to tinga heng ikkje alltid saman. (GJENTA)
Berre tenkt på Jesus Kristus.
Han opplevde at mange vart sinte av det han sa
Han opplevde å verta forlate av mange som følgde han
Han opplevde at venane hans ikkje var der for han når han trengte dei mest
Getsemane: ”Og han kom i dødsangst og bad endå meir inderleg; og sveitten hans vart som bloddropar, som fall på jorda.” (Luk 22,44)
Spotting: Så spytta dei han i andletet og slo han med nevane. Andre slo han på kinnet og sa: ”No kan du vera profet, Messias, og seia kven som slo deg!”(Mt 26,67f)
På krossen: Og kring den niande timen ropa Jesus med høg røyst: ”Eli, Eli, lema sabaktani?” Det tyder: ”Min Gud, min Gud, kvifor har du forlate meg?”…Jesus ropa atter med høg røyst, og så anda han ut. (Mt 27,46.50)
Levde Jesus ”det gode liv”? Var målet for livet hans ”det gode liv”? Ivertfall ikkje, dersom me med ”det gode liv” meiner ”følelsesmessig gode opplevingar”.
Eller kva med Paulus? 2 Kor 11,24-30
Var Paulus ”lukkeleg”? Jakta han på ”det gode liv”?
Eg trur me ser at spørsmåla vert irrelevante når me snakkar om Jesus og Paulus. For det var ikkje det liva deira handla om. Paulus hadde fått møta Guds enorme kjærleik til han. Eg er ganske sikker på at Paulus ville sagt at det gjorde livet hans uendeleg mykje rikare enn det hadde vore før. Slik sett var han nok lukkelegare enn han hadde vore. Samstundes så oppdaga han noko med Guds kjærleik. Det er ein kjærleik som gjev seg sjølve for andre, ein kjærleik som ser ut over seg sjølve. ”Eg elskar, difor er du”. Ein kjærleik som er meir opptatt av å handla enn av å føla. Så sjølv om Paulus sitt liv hadde vorte rikare og meir lukkeleg, så fekk han også ein ny fokus for livet sitt: å elska Gud og andre menneske, og det kan innebera smerte og forsaking. Dei første kristne levde liv som var rike på kjærleik og signing, og som samstundes innebar forsaking og smerte. Guds mål for våre liv her på jorda er ikkje at me skal verta så lukkelege som mogeleg, i meining ”å ha så gode følelsar som mogeleg så mykje som mogeleg”. Guds mål for våre liv på jorda er å gjera oss til meir kjærlege menneske, som elsker Gud og vår neste. Og det tyder lukke og gode ting, og det tyder forsaking og smertefulle opplevingar.
Eg trur Jesus og Paulus levde dei liva dei djupast sett ønskja, og at dei opplevde at det var rike og gode liv, sjølv om dei inkluderte mange vanskelege og smertefulle ting. Kanskje er dette visdommen i historia om gullkrukka ved regnbuga sin ende: At lukka er ein av dei tinga du ikkje finn ved å søkja den. Den er umogeleg å gripa. Når me jagar den, så flytter den seg framfor oss. Difor er det luraste å gjera å slutta å jaga. Søk Gud, søk nåden og kjærleiken som du får i Jesus Kristus. Så kan det godt henda du vert lukkeleg, men då er det i så fall eit biprodukt. Noko du får i tillegg til det andre, fordi det ikkje lenger er det som er hovudmålet for livet ditt.
Jakta på det gode liv er ein komplisert sak. Når me søkjer Gud finn me altså at vår søken etter lukke kjem inn i eit heilt nytt perspektiv (jfr ovanfor). For meg er nøkkelen til å forstå kva som verkeleg er vegen til lukke og det gode liv Jesu kross, som på ulike måtar er sentrumet i den kristne tru. Kva fortel krossen oss om vegen til lukke og liv? Kort sagt ser me at for Jesus gjekk vegen til liv og herlegdom gjennom døden, og han kallar sine disiplar til å følgja han på den vegen. Ein kan altså ikkje få lukka utan å bæra ein kross. Vegen til livet går der me ventar det minst: gjennom døden. I Bibelen vert det skildra to grunnleggande ulike måtar å leva livet sitt på:
i. Gen 11: Babels tårn. Illustrerer ein allmenn konsekvens av syndefallet: higen etter å skapa seg eit stort namn. Etter å klatra opp. Etter å koma høgare enn andre. Etter makt, status. Etter å verta sett og beundra. = Mønsteret i syndefallets verden og ”Adam-livet” i oss (evt ”kjødet”).
ii. Jfr Fil 2,5-11: Jesu ”mønster”: Jesus var allereie i himmelen. Han går motsett veg. Bøyer seg ned. Vert liten. Sårbar. Gjev opp alt sitt eige for andre. Levde som ein tenar. Universets skapar døyr på ein kross. Men der snur nedstiginga, og gjennom døden går vegen opp at til himmelen. Han vinn liv og herlegdom, gjennom først å oppgjeva seg sjølve og døy. Og Paulus seier til dei kristne: ”Lat det same huglaget vera i dykk som og var i Kristus Jesus!”(v5) Alle delar av Jesu liv og lære passar inn i dette overordna mønsteret. Jfr for eksempel:
1. Dei siste skal bli dei første. (Mk 10,31)
2. Dei som vil vera store skal vera ein tenarar for alle. (Mk 10, 42-45)
3. Salig er dei fattige, osv (Mt 5,1ff)
4. Elsk dykkar fiendar (Mt 5,44)
5. Joh 13,1ff: Universets skapar og konge kneler ned og vaskar føtene til dei han veit kjem til å svikta han om nokre få timar
6. Osv. Heilt til døden på krossen.
7. Jfr også Paulus. Han også levde etter dette mønsteret. ( 1 Kor 9,19-22; 2 Kor 6,4-10.)
iii. Dette er mønsteret som gjeld i Guds Rike. Jesus seier det slik til sine læresveinar (Mt 16,24-25): ”Vil nokon vera i lag med meg, må han seia nei til seg sjølv og ta krossen sin opp og fylgja meg. For den som vil berga livet sitt, skal missa det. Men den som misser livet sitt for mi skuld, han skal finna det.” Alle som bar ein kross visste kvar dei var på veg. Dei var på veg for å verta henretta, dei skulle døy.
iv. Jesu kross lærer oss det paradokset at vegen til livet går gjennom døden, også for oss. Difor er det den som misser sitt liv som skal finna det. Dei som ”oppgjev” seg sjølve som ”får” seg sjølve. Det tyder at me er kalla til å la ”Babel-livet” / ”Adam-livet” døy i oss, og la Jesus- mønsteret vinna fram.
1. Evt andre dømer: Frans av Assissi (les bøna hans?) og Mor Theresa.
Når det går mot slutten av Paulus sitt liv set han i fengsel, og han er usikker på kva som skal skje med han. Kjem han til å verta sett fri? Kjem han til å verta drepen? Han skriv brevet til Filipparane medan han sit i fengsel, og der seier han blant anna: ”For meg er livet Kristus, og døden ei vinning. Men kan eg gjera eit arbeid som ber frukt om eg får leva lenger – då veit eg ikkje kva eg skal velja. Eg kjenner meg dregen til begge sider: Eg har hug til å fara herifrå og vera saman med Kristus, for det er så mykje, mykje betre. Men for dykkar skuld er det meir naudsynt at eg får leva.” (Fil 1,21-24)
Sjølv etter at Paulus hadde vorte kjent med Jesus, hald han fram med å lengta. Ja, han haldt ikkje berre fram med å lengta, men det virkar som om lengselen hans vart sterkare. For han hadde fått smaka det fullkomne, og visste at det finst ein stad. Ein gang skulle alle vanskane og lidingane han opplevde i dette livet ta slutt. Han hadde noko godt som venta på han. Det har me også, og det er det siste punktet me skal innom i dag.
Himmelen
For Paulus vert den kristne trua ynkeleg, dersom me ikkje reknar med oppståda og eit evig liv: ”Har vi berre for dette livet sett vår von til Kristus, då er vi ynkelegare enn alle menneske.” (1 Kor 15,19) ”Ja, eg døyr kvar dag, brør, så visst som det er dykk eg kan rosa meg av i Kristus Jesus, vår Herre. Var det berre med von for dette livet eg stridde mot villdyr i Efesos, kva hadde det gagna meg?” (1 Kor 15,31f) Utan ein himmel går ikkje trua til Paulus opp. Så går han vidare og samanliknar Jesus med Adam, som levde i Edens hage. Og han seier at på same måte som det Adam gjorde fekk som konsekvensar at alle menneske bur Aust for Eden, så har det Jesus gjort dei konsekvensane at alle menneske kan få gjenoppretta relasjonen sin med Gud og få flytta heim att. ”For liksom alle døyr på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Men kvar til si tid: Kristus er den fyrste; deretter fylgjer dei som høyrer Kristus til, når han kjem.” (1 Kor 15,22f).
Vegen heim er opna i Jesus Kristus, den andre Adam, som Paulus kallar han. Og han seier oss at djupast sett er ikkje historia om gullkrukka ved regnbugas fot sann. For den er umogeleg å gripa. I den kristna trua finst lukka, finst den fullkomne kjærleiken, finst staden der alt er godt, der ting forblir, der relasjonane ikkje er så skjøre, der ting ikkje går så lett i stykker, der me ikkje sårar kvarandre så lett. Himmelen er ein verkeleg stad. Gullkrukka finst. Eg trur framleis ikkje at me kan gripa lukka, men me kan verta gripne. Me kan ikkje omfavna lukka og eiga den, men den kan omfamna oss, smelta oss og setja oss fri. Dvs Gud kan gjera dette, og han vil gjera dette.
Ein av dei tinga som vert sagt å kjenneteikna vår generasjon, er at me er generasjonen utan håp. Eg veit ikkje kor sant det er, for eg trur at håpet om noko godt er noko av det som er vanskelegast å drepa. Men eg trur likevel at me er oppdradd i ein kultur der me ikkje skal venta på noko. Me vert ikkje opplært i tålmod. Likevel, i den kristne trua så kjem me ikkje utanom det.
Det finst ein god nyhet til alle dei som draumer, lengtar og håper etter den gode staden, og det er at den finst. Men vegen dit går ein annan stad enn du trur. Som me har sett går den ikkje gjennom ein kvilelaus jakt på lukka. Den går tvert imot gjennom å slutta å jakta på lukka, og i staden søkja Guds sanning, nåde og kjærleik i Jesus Kristus. Når me finn det inneber det ikkje eit smertefritt liv. Det inneberer eit verkeleg liv, med både kjærleik og tap, gleder og sorger – men over heile livet finst det ein horisont, ein himmel, eit håp – om at det me lengtar etter finst. Om at den andre Adam, Jesus, kan gjenoppretta tilliten og trua vår og relasjonen til Gud, og at me har eit heimland, ein himmel i vente.
1 Kor 15,51-57.
Me har eit håp. Den gode staden finst. Og gjennom breva i NT ser me at det er noko som apostlane nytta til å oppmuntra dei kristne til å halda ut i dette livet og til å halda fram med å gjera Guds gjerning. Og det gjer Paulus også her. For etter desse fantastiske orda om korleis døden er overvunnen, held han fram med å seia:
1 Kor 15,58:
Paulus lar oss få sjå inn i himmelen, inn i håpet som ventar oss. Og så drar han merksemda vår attende til livet vårt her: når det er dette som venter dykk, ”så ver støe og urikkande; gjer alltid framsteg i arbeidet dykkar for Herren!”.
Og til det er det ikkje så mykje meir å seia enn ”amen”.
Paulus hadde fått oppleva den fullkomne
Generasjon utan håp. Dvs viktig bodskap i dag. For utan himmel vert ”øyeblikkleg behovstilfredstilling” det einaste fornuftige.
Kva tyder så dette for liva våre?
- Tar noko av presset / tyngda / trøkket av livet og relasjonane våre, og kan slik vera med å gjera det lettare å leva. Ting treng ikkje vera perfekte. Då vert det kanskje også lettare å nyta dei? Dersom me aksepterer det ufullkomne trur eg det vert lettare å oppdaga og gleda seg over dei små gledene i livet.
- Det gjev eit nytt perspektiv på liva våre: det er ikkje det gode liv i betydninga ”følelsesmessig lukke” som er målet for livet mitt. Men Guds nåde, sanning og kjærleik i Jesus Kristus. Det viser oss igjen ein kjærleik som peiker ut over meg sjølve og mine eigne behov, og inn i andre menneske sitt liv og behov.
- Håpet
For det første: Me lever alle i landet aust for Eden, og me vil så gjerne tilbake
Me er nøydd å byrja med byrjinga. Då Gud skapte verda, står det at han skapte oss menneske i ei særstilling – av alt Gud skapte er det berre oss menneske det står om at me vart skapte i Guds bilete. Ein av dei tinga det inneber, er at me er på ein spesiell måte skapt til å leva i ein relasjon til Gud. Til forskjell frå dyr og plantar kan me kommunisera med han. Ha fellesskap med han. Ein stad står det om mennesket at ”til og med evigheten la han ned i deres hjerte”. Me er designa til å leva i ein relasjon med vår Skapar, med evigheten.
Men så skjedde det noko. Gud hadde skapt menneska med fri vilje. Og dei nytta viljen sin til å velgja bort gud, for dei ville sjølve vera Herrar over sine liv. Me les om dette i dei første kapitla i Bibelen. Adam og Eva budde på den perfekte staden. Kanskje kan me kalla staden dei budde for Utopia, Eldorado, eller Tirna Noir, for det var den perfekte staden. Det beste med den var at den var verkeleg. I Bibelen vert staden kalla for Eden. Edens hage. Der alt var fred og godt, og der Gud var nær.
Eden var der Gud var nær. Menneska vart hive ut av Guds nærleik. Me lever i landet Aust for Eden. James Dean-film: Opprør, søken, rastløyse, destruksjon. Ting er vanskelege. Relasjonar er vanskelege. Me lever Aust for Eden, men minnet om Eden finst i oss. ”Duften av en blomst vi aldri har sett, ekkoet av en sang vi aldri har hørt.” (C.S.Lewis). Dvs dei djupe draumane og lengslane som finst i oss etter den gode staden, handlar om at me på mange måtar er utanfor, og lengtar etter å koma inn igjen. ”Til og med evigheten la han i deres hjerter” – Ordspråka?
Dvs draumen om det gode, lengselen etter det gode liv, er ikkje så mykje lengselen etter ein fysisk stad, som etter ein gjenoppretta relasjon. Ifølge Bibelen er det Gud som er målet for våre lengslar, og kun han er stor nok til å møta dei. Kanskje det er det som forklarer at regnbuga alltid flytter seg framfor oss, at me ikkje finn lukka gjennom å jaga etter den. Ingen ting anna enn Gud er stor nok til å bæra vekta av våre draumar og lengslar. Då vil dei lett skuffa oss, og verta øydelagte. T.d.: parforhold – partnaren eller ektefellen skal fylla heile dette rommet i meg, skal møta alle mine behov – eit slikt forhold har dårlege forutsetningar for å vara.
Alt anna vert ein avgud, om lengslane vert retta mot dei: draumehuset, kjæresten, osv – vert ein avgud, for dei kan ikkje fylla plassen. Skuffelsen kan då vera med å øydelegga dei tinga som me i utgangspunktet var så glade i.
Difor: steg 1, dersom me søkjer lukka, er å gjenoppretta relasjonen med Gud. Det er no mobeleg gjennom Jesus Kristus. Kva så? Er alle kristne lukkelege? Alltid? Svaret på det er nei, men det er likevel i ein gjenoppretta relasjon med Gud det byrjer.
- Tommy og Tigeren: Propellhua.
- Fare i vår tid: kjærleik skal levera det berre Gud kan gjera. Det kan øydeleggja forhold, for det plasserer ei for stor vekt på det. Vil heller seia at kjærleiken mellom mann og kvinne peiker ut over seg sjølve, til den som kan levere.
- For det første kvar det me søkjer når me jagar lukka er å finna. For me søkjer ofte på galne plassar, og det har konsekvensar.
- For det andre at Bibelen problematiserer jakta på det gode liv. Eit jag etter lukke vil nesten alltid verta eit liv der sentrum er mine eigne behov: det kan vera i seg sjølve gode ting som mitt behov for tryggleik og nærhet, eller kanskje meir problematiske ting som makt og status, og for nokon kan det vera behovet for rus, kick og ekstase. Sjølv om dei fleste av desse tinga brukt på rett måte kan vera Guds gode gåver til oss, kan alle verta ein destruktiv avgud dersom dei vert sjølve hovudmålet livet mitt er retta inn mot. (Målet for våre liv er ikkje å verta mest mogeleg lukkelege menneske, i betydning av ”følelsesmessig velvære”, men at me skal verta så kjærlege menneske som mogeleg. Og kjærleiken peikar ut over meg sjølve og mine behov. ”Amo ergo es”. Illustrert i Jesus. Fil 2,6-11. Var Jesus ”lukkeleg” på krossen? Levde han ”det gode liv”? Jakta han etter ”det gode liv”? Gjorde Paulus? Peter? Nei. Dei ville følgja Jesus og leva hans kjærleik. Sjølvsagt gav det rikdom, kjærleik og gode opplevingar. Men det tydde også forsaking og følelsar av smerte. Det viktigaste var ikkje følelsane dei gjekk gjennom).
- For det tredje er me som kristne heldige. For me har eit håp om ein himmel der alt er godt.
Eg trur denne draumen eller denne lengselen er mest levande hjå oss når me er unge, i tenåra og byrjinga av 20-åra. Men så får me ofte livet i andletet. Ting vert ikkje slik eg hadde tenkt. Livet er komplisert. Relasjonar er komplisert. Draumen er der kanskje framleis, men ein må dempa den, legga band på den, og i verste fall drepa den. For ein ser at livet leverer ikkje varene, og då er det betre å dempa forventningane. Dette kan då lett tippa over i desillusjon. Draumen, lengselen, er berre ungdommeleg naivitet. Når me vert vaksne veit me at den ikkje er verkeleg.
Jakta på det gode liv peiker ut over oss sjølve og mot Gud. Noko som det blant anna virker som om Robbie Williams har innsett: ”It will come in your sweet time Lord, I’ve just got to let you in. The blind leading the blind Lord, it’s getting underneath your skin. I can feel you in the silence, saying let forever be. Love and only love can set you free.” Våre lengslar og vårt jag etter det gode liv, peiker ut over oss sjølve, og mot Gud og vår relasjon til han. Når den relasjonen er på plass, kan også alle dei andre tinga finne sin naturlege plass: festen, ekstasen, alvoret, relasjonane våre, osv.
Fortel ei historie: om jakta på gullkrukka ved regnbuens fot: flytter seg alltid. Kan aldri gripa den. Er alltid der borte, og når me kjem dit, har den flytta seg. Bak neste fjell eller horisont er den sikkert. Eller jakta på El Dorado, fjellet av gull – inspirerte mange kolonisatorar til å gå i døden (jfr V.S.Naipaul). Og då vert lett jakta på det gode liv nettopp det, ein jakt. Ofte ganske slitsam. Ingenting tilfredstiller. For meg er Robbie W eit godt døme. Han er veldig ærleg:
Rus / narkotika
Sex
Berømmelse
Materielle goder
”Feel”: “There’s a hole in my soul, you can see it in my face, it’s a real big place.” “I just want to feel real love and a …” Kvifor er han deprimert? For lukka er ikkje der. Me kan aldri fanga lukka, aldri halda den fast.
”Regnbua vil alltid gå framfor deg. Dersom du fortset, vil den forsvinna.” (Regnet tar slutt eller vinkelen vert gal)
Eg trur lukke er ein av dei tinga som ein ikkje finn ved å leita etter det, men det er eit biprodukt. Dvs lukke kan ikkje vera målet for liva våre. Men det er det, og er det difor det er så slitsamt å leva? Fordi me måler alt mot den perfekte standard?
Alt kan verta ein avgud, dersom det skal bera vekta av våre draumar og håp og lengslar. Paradoksalt nok kan det øydeleggja det. For det skuffer alltid. Kan aldri levera i lengda. Berre Gud er stor nok og verkeleg nok til det.
Når alt skuffar har me to val:
Ein evig jakt. Stadig sterkare stimuli, sterkare effektar. Jfr den flygande hollendar. Det var helvete. Å aldri koma fram, å aldri kunna gå i land, å aldri finna den havna dei leita etter.
Desillusjon, bitterhet, nummen. = vår generasjon? Robbie W: ”Feel”
Roa ned og lytta til ein annan stemme. Gud.
Gud.
Connect med Gud.
i. Årsaka til jakta er at me menneske peikar ut over oss sjølve. Det er ein lengsel i oss, ein lengsel som samstundes er sørgmodig og god, som peiker ut over oss sjølve. ”Evigheten la han i deres hjerter”. Aust for Eden. Gjenopprett relasjonen. Så ifølge Bibelen er det Gud som er målet for våre lengslar, og kun han er stor nok til å møta dei. Alt anna vert ein avgud, om lengslane vert retta mot dei: draumehuset, kjæresten, osv – vert ein avgud, for dei kan ikkje fylla plassen. Skuffelsen kan då vera med å øydelegga dei tinga som me i utgangspunktet var så glade i.
ii. Relasjonar vanskeleg for oss. Den bortkomne Faderen?
iii. Våre lengslar har eit mål og eit opphav. Siter C.S.Lewis i herlighetens byrde?
iv. Bibelen lover så liv, overflod, fred. At ting fell på plass. Likevel: ikkje eit liv i konstant lukkerus. Jfr korleis dei første kristne vart forfulgte. Paulus. Men me får så ein ny standard, eit nytt mål for liva våre:
I Bibelen ser me at målet for livet vårt ikkje nødvendigvis er å vera ”lukkelege”, i betydning å konstant gå rundt med gode følelsar. Var i så fall Jesus lukkeleg? Var Paulus? Men målet er at me skal verta meir kjærlege menneske – og dei to tinga er ikkje alltid det same. Jfr The Chosen, av Chaim Potok.
Kjærleik handlar om å leva rett. Om å ha fokus utanfor seg sjølve. Dvs det er den motsette vegen av å søkja lukke for å verta lukkeleg. Søk Gud, søk å tjena han og andre menneske, søk den andre måten å leva på, der Gud og andre menneske er i sentrum. Då får du oppleva sanninga i Ordet: ”Den som vil vinna livet sitt skal mista det, men den som mister livet sitt for mi skuld skal finna det.”
Lukka er alltid eit biprodukt. Bibelens løyndom er at vegen til livet går gjennom døden. Vegen til å finna seg sjølve går gjennom å mista seg sjølve. Du får gjennom å oppgjeva. Det du gjev til Gud, får du attende. Dersom du sluttar å jaga lukka, men istadan fokuserer på korleis eg kan elska Gud og min neste, så er det sjansar for at du finn lukka (i tillegg til forsaking og smerte) Frans av Assissi si bøn. Og det begynner med å koma til Gud, han som har skapt oss og lagt evigheten i oss, og kallar oss til å koma attende til seg.
Himmelen.
ALTERNATIVT:
Innleiing:
Finn ikkje svaret på våre djupaste behov i det materielle. Jfr Robbie Williams. Tekstane hans. Feel: ”There is a hole in my soul, you can see it in my face, it’s a real big place.”
“Me har alt, men det er også alt me har”.
Prøvd å identifisera områder eg meiner er avgjerande for eit godt liv (ikkje nødvendigvis eit lykkeleg liv. Di to tinga er ikkje nødvendigvis det same.)
Meining, Sanning, Kjærleik, Trygghet.
Meining
Har m samanheng å gjera. Historie, notid, framtid. Og har med sanning å gjera.
Skapt til fellesskap. Lengsel. Aust for Eden. Vitnesbyrd: eg trudde det var svakhet.
Dvs i den kristne tru: den djupaste årsaka til vår situasjon er ein brutt relasjon. Eit forhold som gjekk fløyten. Den gode nyheten går på at Jesus gjorde relasjonen heil igjen ved å døy på krossen for oss. (Siter noko med ”forsoning” / Far / born / kjærleik)
Leier oss over til det neste punktet som har med sanning å gjera. Jfr UFO-kulten. Den gav også meining. Ingen vits med meining dersom det ikkje er sant.
Undring – born (kutt denne?)
Behov i oss. Utan vert verda flat.
Jfr born
Jfr ”før” verda vart forklart. Før me kunne sjå alt på fjernsyn. Gjer verda spanande, mystisk. Eit slør av trolldom, av magi, av noko utanfor oss og over oss. Jfr Mali.
Ikkje tilfeldig i vår tid: Ringenes Herre, Harry Potter.
Jesus på krossen. Kolossarbrevet?
Sanning - ungdom
Leier oss over til det neste punktet som har med sanning å gjera. Jfr UFO-kulten. Den gav også meining. Ingen vits med meining dersom det ikkje er sant.
Hovudtema i moderne filosofi: kva er sant? Aktualisert av pluralismen: kulturar, religionar, livsstilar.
Psotmodernisme og eksistensialisme. Ingen kart. Ingenting å navigera etter. Kva er sant? Finst det noko som er rett og galt eller er det berre eit maktspråk?
Eksistensiell einsemd. Eksistensialistane: kan le meiningsløysa i ansiktet og gjera val. Men sanning finst ikkje. (Pol Pot)
Vanleg: sanning er ord. Me vert bombardert med ord. Dersom ikkje den kristne tru har meir å tilby enn ord er den verdlaust.
Mi oppleving: trudde eg gjekk frå fornuft til ”tru” = ufornuft. Funne ut at det går an å tenkja og vera kristen. Tyder ikkje at eg har fått heile virkeligheten inn i hovudet mitt, men har vorte overbevist om at den kristne tru er minst like intellektuell holdbar som for eksempel ateisme, eller panteisme.
Likevel: Kristendommen er unik i si skildring av kva sanning er. Buddha, Konfucius, Muhammed: ”No skal du høyra. Dette er sanninga”. Jesus: ”EG er vegen sanninga og livet”. Handlar om ein relasjon. Dvs ein er nøydd å koma nær. Ein er nøydd å overgjeva seg.
Kjærleik - vaksen
Handlar om å sjå og å verta sett. Å bli sett. Krav. Prestasjonar. Utsjåande. Ligg djupt i oss: kjærleik er noko du gjer deg fortent til.
Sexolog??? Kjærleik er å kommunisera sine eigne behov på ein tydeleg måte.
Eg tenkjer altså er eg. I Kjærleik: Eg elsker altså er du!!! Handlar om å bryta ut av seg sjølve. Om å lyfta hovudet. Lyfta blikket og sjå den andre. Om å gløyma seg sjølve. Om å verta eitt med andre.
Jfr mine eigneblink av lukke, smak av himmel: når eg gløymde meg sjølve og var ”eitt” med andre.
I kristen tru har dette sitt opphav i Gud. Kjærleiken kjem frå Gud. 1 Joh. 1 Kor 13.
Om å verta eitt med Gud og med andre menneske. Gud som Far som forblir. Ein kjærleik utan krav.
Utfordring i vår tid: Jfr Tveitereid-artikkel: den bortkomne Faderen.
Trygghet - alder
Håp. Behovet for håp blant unge i dag.
Jfr tidlegare: inga meining, inga retning. Dvs nuet er alt som står igjen.
Nyting vert målet. Søkjer sterke opplevingar. Reising. Stoff. Sex. Frå oppleving til oppleving.
Me treng håp. Gjev ei retning. Gjev ei meining for liva våre.
Overgjeving / Utfordring
Behov for å gjeva seg sjølve til noko som er større enn seg sjølve
Dvs: trua på Jesus gjev mykje bra. Likavel redd for å framstilla det som om at du då vil vera happy resten av livet.
i. Jesus bed oss beregna omkostningane
ii. Perla: sel alt og kjøper den.
iii. Den som har handa på plogen og ser seg attende er ikkje verd han.
Ein skatt: det finst noko som er sant, det finst noko som er ekte. Dine lengslar har eit mål – dei er Guds språk til deg. Kjærleik finst. Ikkje berre i bøker og filmar, men i verkeligheten.
sdf
Utfordring:
Er du klar? Vil du ha skatten? Vil du ha perla? I så fall kan du få det.
Forbøn
Evt ta imot Jesus
Tilbod om fellesskap
lørdag, februar 04, 2006
faz muito tempo...har gått så lang tid at det første jeg tenker på å skrive automatisk dukker opp i hodet på portugisisk. det er kult å lære et nytt språk altså. Har gått så lang tid at jeg får kommentarer på gamle blogger av gamle bloggere som jeg en gang i tiden husker jeg leste flittig. Gamle saron, bryne, kleppgjengen. Setter pris på det folkens, virkelig ;) Å ja, palmer og sol er herlig, men snø er ikke så verst det heller. Savner det!
Men heldigvis handler livet om mer enn bare vær. Handler vel først og fremst om å ære Gud. Noe som er vanskelig å gjøre på heltid. Men det er vel dette jeg likevel vil gjøre. Finner ikke noe mening i mitt liv utenom dette. Forstå det dem som vil. Akkurat nå er jeg bare frustrert over hva jeg skal gjøre neste år...
Men oppdatering: universitetet har begynt! FORANDRING! FOLK! FEST! (russetid hele året...) ABU :) konge. Kongressen var konge! Å danse samba til Gud. Å se en gruppe ungdommer jobbe så hardt for Gud. Savner dem, men så oppdaget jeg at hei, finnes en slik gruppe ABU her i Vicosa også, og nå skjer det masse ABU-ting i uka. Konge! Selv leder vi en engelsk conversation group, folk er galne etter å lære engelsk her, 35 stykker kom! (ca halvparten var ikke kristne...) Sammenlignet med den vanlige bibelstudiegruppen de har, der vi var 4 stk med ledere. For det er nemlig det vi gjør, studerer bibelen sammen med katolikker som ikke har til vane å lese den! KONGE! Har det bra for tiden altså...
Men heldigvis handler livet om mer enn bare vær. Handler vel først og fremst om å ære Gud. Noe som er vanskelig å gjøre på heltid. Men det er vel dette jeg likevel vil gjøre. Finner ikke noe mening i mitt liv utenom dette. Forstå det dem som vil. Akkurat nå er jeg bare frustrert over hva jeg skal gjøre neste år...
Men oppdatering: universitetet har begynt! FORANDRING! FOLK! FEST! (russetid hele året...) ABU :) konge. Kongressen var konge! Å danse samba til Gud. Å se en gruppe ungdommer jobbe så hardt for Gud. Savner dem, men så oppdaget jeg at hei, finnes en slik gruppe ABU her i Vicosa også, og nå skjer det masse ABU-ting i uka. Konge! Selv leder vi en engelsk conversation group, folk er galne etter å lære engelsk her, 35 stykker kom! (ca halvparten var ikke kristne...) Sammenlignet med den vanlige bibelstudiegruppen de har, der vi var 4 stk med ledere. For det er nemlig det vi gjør, studerer bibelen sammen med katolikker som ikke har til vane å lese den! KONGE! Har det bra for tiden altså...
onsdag, desember 28, 2005
Så rart..ingen inne på msn. Ingen inne på skype. Hvor er dere folkens?
Jeg er fortsatt her i Brasil. Kom hjem til Vicosa etter juleferie i Sao Paolo til julaften nr 2, en hau med pakker ventet, satte stor pris på det folkens! TUSEN TAKK!
Jeg får gode tårer i øynene når jeg ser hvor mye dere setter pris på meg hjemme. TUSEN TAKK.
Universitet begynner endelig den 16 januar og nå er vi i full gang med å pynte til den store misjonskongressen!
Bursdagen var fantastisk i palmer, varme kilder og mye god mat (brigadeiro ;) Å fylle 19 år og bli voksen er å vaske to ganger frivillig opp på din egen bursdag, leke i et badeland, ta magesuget, og slikke brigadeirosjokolade av fingrene :P
Julen feiret jeg sammen med et misjonærpar her (tantå og onkelen t Anja) og deres helt helskjønne små barn. Første jula jeg liksom var den voksne...hmm..merkelig..Takk til dere!
Jeg er fortsatt her i Brasil. Kom hjem til Vicosa etter juleferie i Sao Paolo til julaften nr 2, en hau med pakker ventet, satte stor pris på det folkens! TUSEN TAKK!
Jeg får gode tårer i øynene når jeg ser hvor mye dere setter pris på meg hjemme. TUSEN TAKK.
Universitet begynner endelig den 16 januar og nå er vi i full gang med å pynte til den store misjonskongressen!
Bursdagen var fantastisk i palmer, varme kilder og mye god mat (brigadeiro ;) Å fylle 19 år og bli voksen er å vaske to ganger frivillig opp på din egen bursdag, leke i et badeland, ta magesuget, og slikke brigadeirosjokolade av fingrene :P
Julen feiret jeg sammen med et misjonærpar her (tantå og onkelen t Anja) og deres helt helskjønne små barn. Første jula jeg liksom var den voksne...hmm..merkelig..Takk til dere!
onsdag, desember 21, 2005
Til dere som er glad i meg, men som ikke er kristne
Det viktigste i livet mitt er Jesus. Han er grunnen til at jeg er her nede i Brasil. Selv om det er vanskelig er Han den jeg prøver å bruke tiden på her nede. Hans ord prøver jeg å følge. For meg er ingenting viktigere enn å se deg og andre som ikke er kristne få møte Jesus og leve det livet jeg tar del i med ham. Og dette har jeg tenkt å fortsette med. Dette er livet mitt!
Du som ikke er kristen, hva tror du egentlig om meg? At jeg er splitter pine gal? At jeg sløser vekk hele livet mitt på en mann du ikke en gang tror finnes. (Hva eller hvem ”sløser” du livet ditt bort på?) Eller tror du kanskje at Jesus finnes? Du bare gidder ikke ta et standpunkt. Eller kanskje har du ikke tenkt på det? For du føler deg ikke kristen. Du er ikke den typiske gå i kirken personen.
Men hva tenker du om meg?
Som akkurat nå ødelegger hendene mine (som jeg har gjort så mange ganger før) for å prøve å la deg se hvem Jesus er. Og at han er der for deg også. Er jeg splitter pine gal? Ødelegger favoritthobbyen min, ca halvparten av mine jobbmuligheter for å få deg til å tro Jesus.
Hva tenker du om meg?
Hva tenker du om den menigheten jeg besøkte i dag. Inne i favelaen (slummen i Brasil). Hva tenker du om rusmisbrukeren fra favelaen som ”tilfeldigvis” kom på en gudstjeneste, ble kristen og nå driver et hjelpearbeid for andre som lever i slummen. Hva tenker du om barna som ikke spiser annet enn de få måltidene de får i hjelpearbeidet kirken driver? Tenker du at de alle er splitter pine galne?
Hva tenker du om meg?
At det er bra at hun har noe fylle livet sitt med. Bra for henne at hun er kristen. Men det betyr vel ikke at jeg må være det. Vel, Jesus døde ikke bare for meg, Han døde for deg også. Tro det eller ei så finnes det faktisk sannheter som gjelder for alle.
Hva tenker du om julen? Er vi alle splitter pine galne som feirer en gutt som ble født for 2000 år siden? Som snur hele verden på hodet, baker kaker og tenner lys og synger julesanger. For du tror jo ikke at han ble født? Eller tror du det?
Kanskje tror du bare han var en klok mann som vandret rundt på jorden? Men at han lever i dag blir for sprøtt? Jeg synes det er ganske sprøtt at du lever i dag også! At jeg lever. At noen fant opp tv-en. Hvordan i all verden kom de på det? Men at noen fant opp deg (eller vent litt…du tror vel ikke det) er jo enda mer merkelig.
Jeg syns det er rart at en klok mann som kom med så mange gode leveregler som Jesus hevder at han er Guds sønn uten at det er sant. Hadde noen sagt det samme i dag hadde jeg nok syns han var galen. Nei, det er mye jeg ikke skjønner. Derfor tror jeg på Gud. Derfor tror jeg på Jesus.
Hva tror du?
For hvis du egentlig tenker deg om, og egentlig tenker at jo, det høres jo egentlig ikke så splitter pine gale ut at det er en mening med oss. At det finnes en Gud. At Jesus døde for våre synder. At vi aldri kan bli perfekte. Ja da sier jeg bare, velkommen til Guds familie! Du er kristen! Akkurat nå holder Gud en stor fest i himmelen for deg! Jeg er villig til å være med hvis du deler det med meg. Det trenger ikke være mer komplisert enn det. Å si, ja Jesus jeg tror. Samtidig som det er det største valget du noen gang kommer til å ta.
Er glad i deg også! Uansett!
Du som ikke er kristen, hva tror du egentlig om meg? At jeg er splitter pine gal? At jeg sløser vekk hele livet mitt på en mann du ikke en gang tror finnes. (Hva eller hvem ”sløser” du livet ditt bort på?) Eller tror du kanskje at Jesus finnes? Du bare gidder ikke ta et standpunkt. Eller kanskje har du ikke tenkt på det? For du føler deg ikke kristen. Du er ikke den typiske gå i kirken personen.
Men hva tenker du om meg?
Som akkurat nå ødelegger hendene mine (som jeg har gjort så mange ganger før) for å prøve å la deg se hvem Jesus er. Og at han er der for deg også. Er jeg splitter pine gal? Ødelegger favoritthobbyen min, ca halvparten av mine jobbmuligheter for å få deg til å tro Jesus.
Hva tenker du om meg?
Hva tenker du om den menigheten jeg besøkte i dag. Inne i favelaen (slummen i Brasil). Hva tenker du om rusmisbrukeren fra favelaen som ”tilfeldigvis” kom på en gudstjeneste, ble kristen og nå driver et hjelpearbeid for andre som lever i slummen. Hva tenker du om barna som ikke spiser annet enn de få måltidene de får i hjelpearbeidet kirken driver? Tenker du at de alle er splitter pine galne?
Hva tenker du om meg?
At det er bra at hun har noe fylle livet sitt med. Bra for henne at hun er kristen. Men det betyr vel ikke at jeg må være det. Vel, Jesus døde ikke bare for meg, Han døde for deg også. Tro det eller ei så finnes det faktisk sannheter som gjelder for alle.
Hva tenker du om julen? Er vi alle splitter pine galne som feirer en gutt som ble født for 2000 år siden? Som snur hele verden på hodet, baker kaker og tenner lys og synger julesanger. For du tror jo ikke at han ble født? Eller tror du det?
Kanskje tror du bare han var en klok mann som vandret rundt på jorden? Men at han lever i dag blir for sprøtt? Jeg synes det er ganske sprøtt at du lever i dag også! At jeg lever. At noen fant opp tv-en. Hvordan i all verden kom de på det? Men at noen fant opp deg (eller vent litt…du tror vel ikke det) er jo enda mer merkelig.
Jeg syns det er rart at en klok mann som kom med så mange gode leveregler som Jesus hevder at han er Guds sønn uten at det er sant. Hadde noen sagt det samme i dag hadde jeg nok syns han var galen. Nei, det er mye jeg ikke skjønner. Derfor tror jeg på Gud. Derfor tror jeg på Jesus.
Hva tror du?
For hvis du egentlig tenker deg om, og egentlig tenker at jo, det høres jo egentlig ikke så splitter pine gale ut at det er en mening med oss. At det finnes en Gud. At Jesus døde for våre synder. At vi aldri kan bli perfekte. Ja da sier jeg bare, velkommen til Guds familie! Du er kristen! Akkurat nå holder Gud en stor fest i himmelen for deg! Jeg er villig til å være med hvis du deler det med meg. Det trenger ikke være mer komplisert enn det. Å si, ja Jesus jeg tror. Samtidig som det er det største valget du noen gang kommer til å ta.
Er glad i deg også! Uansett!
søndag, desember 11, 2005
Reise nå ei uka t Rio samen med Frode, min lærer fra Hald. Reise etterpå til Sao Paolo (staten) for å feira jul me tantå m familie t Anja. Så blir vel ennå mindre kontakt framøve,.... men alt går for tiå VELDIG BRA: og viss någen mottar litt deppete julakort e d bare for d eg va veldig forkjølte sjuge når eg skreiv de...men d går bedre nå ;) Så god jul folkens!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
